En dansk politimann bortviser en palestinsk demonstrant som forsøker å forstyrre en vennskapskamp mellom Danmarks og Israels landslag i fotball i København den 17. april 2002. Foto: Dusan Vranic / AP / NTB.
Ifølge politiet har Danmark de siste ukene opplevd 100 pro-palestinske (altså pro-Hamas) demonstrasjoner. Og mens politikere og journalister fra Brussel til København fortsetter å snakke om to stater – én jødisk og én muhammedansk – som løsningen på «konflikten» i og omkring Israel, viser de tallsterke opptogene at det slett ikke er demonstrantenes plan. Deres rop om Israels og jødenes utslettelse viser at de kun vil ha én stat – et jødefritt Palestina.
Men dét er bare begynnelsen. Når jødene er borte vekk, kommer turen til de omkringliggende arabiske statene, som de ekte troende betrakter som illegitime fordi de står i veien for Allahs endelige mål, nemlig et kalifat styrt i overensstemmelse med Muhammeds befalinger. Og når de islamske ideologene har satt seg på hele Midtøsten og Nord-Afrika, kommer turen til Europa og USA, som ifølge islams lære tilhører Allah, men er besatt av vantro som der skal utryddes.
Herskerne i de eksisterende arabiske land vet, om noen, hva islam går ut på, og nekter derfor å ta imot flyktninger fra Gaza, hvor et knusende flertall støtter Hamas’ nedslakting. Egypts leder Abdel Fatah al-Sisi har sin fulle hyre med Det islamske brorskapet, som Hamas springer ut av, og har ikke noe å oppnå ved å importere mer ballade. Det samme gjelder Jordan, en annen av Israels arabiske naboer.
Ifølge en nylig meningsmåling foretatt av det palestinske instituttet AWRAD, som hører hjemme i Ramallah på Vestbredden, støtter 75 prosent av innbyggerne i Gaza og på Vestbredden Hamas’ pogrom i det sydlige Israel. Og ingen kan like «den store satan», USA, som 98 prosent hater.
Etter det som skjedde den 7. oktober og de «uskyldige palestinernes» reaksjon må man betrakte to-statsløsningen som død og begravet. Kun en avsindig israelsk regjering kan støtte opprettelsen av en terrorstat.
Men det kan hende at to-statsideen får en renessanse i Danmark. Vårt land er nemlig for lengst oppdelt i to nasjoner – et Hamas-land, bestående av tilvandrede muhammedanere og deres venner på venstresiden, og et annet land, befolket av dansker som helst ikke vil leve under sharialovgivning.
Slik er det bemerkelsesverdige og vellykkede resultatet av politikernes innvandringspolitikk, og man burde derfor forlange at de tar konsekvensen av befolkningsutskiftningen de har stelt i stand.
Siden det er helt klart at normale dansker ikke kan leve sammen med barbarer som gleder seg over jødepogromer, og siden politikerne ikke tør å kaste barbarene ut, er det ingen annen utvei enn å dele opp territoriet i én muhammedansk og én dansk del.
Hamas kunne for eksempel få Thy og Vendsyssel. Her kunne de bo sammen med sine danske beundrere. Dvs. det kan de ikke, for det ville ikke gå mange dagene før de bløte menn og yndige kvinner ville få halsen skåret over eller bli kastet ut fra fjerde etasje.
En sånn løsning blir ikke behagelig, men den er å foretrekke fremfor å ha Muhammeds menn rennende rundt overalt i Danmark.
