Det meldes og snakkes i media stadig om de med norsk statsborgerskap som i disse dager befinner seg i krigens helvete på Gaza, og som nå roper om hjelp fra norske myndigheter til å komme seg hjem til Norge – ca. 250 personer i følge Søndagsrevyen 12/11-23.
Jeg lar meg stadig forundre – også i dette tilfellet, over at palestinske personer som har greid å erverve seg et norsk statsborgerskap, hva de egentlig gjør i Gaza og/eller Palestina – et område der de i sin tid flyktet fra og som styres av islamsk terror. Det kan virke som om disse personer trives bedre i dette urolige hjørnet av verden som Gaza er, enn i trygge Norge. Men gryende urotilstander der gatas parlament tar mer og mer overhånd ser vi nå også her i landet– til eksempel utrygge Oslo.
For å illustrere hva vi kanskje kan forvente av religiøse trender om ikke så altfor lang tid, tar jeg med noen linjer uttalt av en «normal» muslimsk innvandrer i/til Tyskland. «Dersom muslimer blir majoritet i Tyskland, må den tyske grunnloven vrakes og sharia tvangs innføres. Alle som kaller seg selv en muslim, må ønske sharia over hele verden. Liberal islam eksisterer ikke.» (Kilde; iNYHETENE 12/11-23).
Så da vet vi altså det. Jeg gremmes med tanke på våre etterkommere.
Jeg leser et sted at mange av disse innledningsvis nevnte – etter mitt skjønn økonomiske spekulanter, tar med seg sine barn – mange i skolepliktig alder. Hvorfor er det ingen av de som styrer vårt – foreløpige fredelige Norge, som finner denne utviklingen betenkelig?
Det er i disse dager kommet forslag fra arbeids -og inkluderingsministeren (hun uten arbeidserfaring) om at pensjonsalderen nå skal økes med to år til 67. «Vi lever lengre og dette må gjøres for å bevare velferden – antall skattebetalere pr individ er stadig synkende» la hun til (hun brukte for øvrig begrepet pensjonister og gamle noe som er sterkt misvisende i denne sammenheng). Velferden for hvem om jeg tør spørre?? Dette er bare en del av sannheten – den andre biten fortier hun (den passer liksom ikke inn i fortellingen presentert av våre folkevalgte). For det sier seg selv at når «halve» landets befolkning skal gå å slenge så må andre arbeide. Ikke bare er det vi som har gjort opp for oss i arbeidslivet, men i tiår etter tiår har landet tatt i mot individer fra nære og fjerne himmelstrøk som – i mange tilfeller og ikke uventet, lever godt på sosiale stønadsordninger.
Jeg er naturlig vis klar over at det her finnes mange hederlige unntak.
Tall hentet fra Valutaregisteret viser at i første halvår 2023 ble det sendt ut av landet over 1.3 milliarder kroner. Fortsatt er det de fattige, de trangbodde og den sårbare gruppen i Norge – somaliere, som sender ut mest (Kilde; HRS).
Det kommer i disse dager flere mennesker fra Ukraina til Norge enn det som kommer til Sverige, Danmark og Finland til sammen (Kilde; NRK i uke 45/23). Nå har plutselig myndighetene våknet og vil se på om støtteordningene er for rause.
Det er å så fall på tide – det er ikke det minste rart at pensjonsalderen må settes opp og opp.
Jeg nevner også de 26.600 sosialhjelpsmottagerne med afrikansk og asiatisk opprinnelse (NRK 21/11 –2021). I løpet av et livsløp vil denne gruppen koste det norske samfunnet ca. 400 milliarder +/- Dette er i så fall nok til den omdiskuterte Nord-Norge banen – ikke bare til Tromsø, men like til Kirkenes. Eller om du vil – ca. 80 Stadt skipstunneler. Det blir fort penger av slikt.
Enda en gang – det er ikke det minste rart at pensjonsalderen må settes opp og opp. Ingen lunch er som kjent gratis – det er alltid noen som må betale.
Elling Bortne
Artikkelen ble nektet spalteplass i lokalavisa Fjordenes Tidende.
