Til høsten kan det bli byggestopp for Norges første batteri­eventyr. FREYR Battery i Mo i Rana, her observert fra luften, viser til støtte­ordninger fra USA og vil ha mer penger fra staten. Dronefoto: Gorm Kallestad / NTB.

FREYR Battery Giga Arctics tredje­kvartals­rapport, som ble lagt frem torsdag, inneholder ingen avklaring for selskapets planlagte batteri­fabrikk i Mo i Rana, men peker mot at ledelsen setter investeringene på pause og sender selskapet mot store kostnadskutt.

Dette er ikke overraskende for oss som har fulgt planene gjennom flere år, men svært dårlige nyheter for politikere i Mo i Rana som har vært helt kritikkløse til det enorme prestisje­prosjektet – til tross for mange faresignaler. Fremtiden til batteri­fabrikken ser nå ut til å være helt i det blå, selv om ledelsen hevder dette ikke er slutten.

FREYR har snakket høyt og lenge om batteri­produksjon i Norge. Løftene om enorm vekst, profitt og arbeidsplasser har haglet fra selskapets svært aktive PR-avdeling i årevis. Det eneste som har manglet i denne årelange suksess­historien, er – påfallende nok – batterier. Så langt har nemlig ikke Giga Arctic produsert et eneste batteri, bare ekstreme mengder garantier og løfter om millioner av batterier. Nå varsler de oppsigelser, mens produksjon av vage løfter og PR blir som før. I børsmeldingen sier selskapets ledelse:

– Følgelig planlegger FREYR å minimere investeringene i Giga Arctic-prosjektet i 2024, sikre eiendelen med de gjenværende forpliktede investeringene, og fortsette å jobbe med interessenter i Norge og Europa for å utvikle en gjensidig attraktiv politisk løsning.

Det fremgår at selskapet akter å halvere kontant­bruken neste år i forhold til 2023. Man kan ikke tolke dette annerledes enn at byggingen av hoved­fabrikken i Mo i Rana settes på pause fra årsskiftet, at oppsigelser kommer og at prøveproduksjons­linjen under bygging heller ikke blir ferdigstilt i år som planlagt. Om noensinne.

FREYR sier én ting, men gjør det motsatte

Trass de negative signalene fortsetter ledelsen å hevde at dette på ingen måte er slutten for «batterieventyret» i Mo. I en kommentar til Dagens Næringsliv sier FREYR-sjefen Birger Steen:

– Vår langsiktige ambisjon er fortsatt å etablere en bærekraftig verdikjede for batteri­produksjon i Norge for å fremme avkarbonisering av samfunnet, nye arbeids­plasser og regional energi­sikkerhet. Bransjen trenger imidlertid konkurranse­dyktige ramme­betingelser for å kunne finansiere skalering av gigafabrikker i Norge og Europa. (…) Våre hoved­prioriteringer er å starte automatisert produksjon ved Kunde­kvalifiserings­fabrikken i Mo i Rana, deretter å skalere opp batteri­celle­produksjonen vår til gigaskala – først i Georgia i USA. Inflation Reduction Act gjør i dag lønnsomheten til en gigafabrikk betydelig bedre i USA enn i Europa.

Årsaken til nedskaleringen er altså, som tidligere varslet: manglende subsidier fra staten. Da Biden-administrasjonen lanserte sin «Inflation Reduction Act», startet i praksis en konkurranse mellom vestlige land om hvem som kunne overføre mest mulig av skatte­betalernes penger til grådige kapital­krefter i bytte for svulstige løfter om grønne arbeids­plasser og profitt fra klimatiltak. FREYR har brukt denne amerikanske støtte­pakken som brekk­stang overfor norske myndigheter for å utløse enda større garantier om «risiko­avlastning».

Et evig mas om mer penger fra staten

Foreløpig har ikke staten klart å avklare hvor mye mer penger de vil pumpe inn i Giga Arctic, som er estimert å ha en kostnad på 20 milliarder og gi lokalmiljøet 3500 arbeids­plasser. Regjeringen kom med visse tilleggs­tiltak til FREYR tidligere i år, og selskapet gjorde det klart at de forventet avklaringer i forslaget til stats­budsjett i høst, ellers ville de flytte fokus til Amerika, hvor subsidiene nå er større. FREYR sendte et dårlig signal ved tidligere å flagge ut til skatte­paradiset Luxembourg. Nå har selskapet imidlertid innmeldt flytting av topp­selskapet videre til USA.

Ledelsen i selskapet har aldri lagt skjul på at fabrikken på Mo, som inngår i Støres «grønt industri­løft» og er en viktig del av Norges gigantiske «grønne skifte», vil være avhengig av masse ny kraft fra vind­turbiner og «drahjelp» fra staten i form av subsidier (FREYR startet som et vindkraft­selskap, men skiftet fokus til batterier da den folkelige motstanden mot vindkraft vokste). De har også overtalt lokal­politikerne til å bygge ny lufthavn i Mo for å håndtere fremtidens tilstrømning av folk og penger.

Fra før har FREYR mottatt omtrent 200 millioner kroner i offentlig støtte fra staten, og et tilsagn om fire milliarder i garantier eller lån fra det statlige Eksportfinans. I tillegg fikk selskapet løfte om 100 millioner euro fra EUs innovasjons­fond i 2023. Disse offentlige midlene er brukt til å skape en kunstig soliditet som igjen har tiltrukket seg ti milliarder kroner i egenkapital fra inter­nasjonale investorer. Pussig nok er det ingen i denne loopen som tenker over følgende paradoks: Hvis disse «grønne investeringene» garantert er så fremtids­rettede, lønnsomme og suksess­fulle som den nye oljen … hvorfor insisterer initiativ­takerne da på at de trenger stadig mer «risiko­avlastning»? Hvor er risikoen?

Et gigantprosjekt med store alarmklokker overalt

Trass i jakten på subisidier i USA har likevel aksjen til FREYR sunket kraftig på New York-børsen (NYSE), og FREYR har høstet mye kritikk for høye lønns- og bonus­utbetalinger. Samtidig har det har vært store endringer i ledelsen. Medgründeren Tom Einar Jensen (tidligere finansminister Siv Jensens bror) har fratrådt som administrerende direktør og gått over i rollen som arbeidende styreleder. Han er erstattet av den tidligere Microsoft-toppen Birger Steen.

Document har fulgt, skrevet og stilt kritiske spørsmål om FREYR er et industri­eventyr eller en eventyr­fortelling helt siden 2020. Du kan lese noen av artiklene her, her og her. Vi har også faktasjekket uttalelsene fra ledelsen i FREYR her og Næringsminster Vestre her som har mottatt store klima­subsidier til familie­selskapet. Årsaken til skepsisen vår er ikke bare fordi det er jobben til journalister, eller at andre medier har vært helt ukritiske. Skepsisen skyldes også at utrolig mange «grønne» nyetableringer følger et skremmende kjent mønster:

Veltalende pengefolk ankommer fattige kommuner med middel­mådige politikere og serverer store løfter om innovasjon, nærings­utvikling, arbeids­plasser og skatte­inntekter, sikrer seg billig tomt, kommunal støtte og offentlig administrasjons­hjelp. Dette brukes deretter som brekkstang overfor staten for å sikre statlig støtte til innovasjon, nærings­utvikling, arbeids­plasser og skatte­inntekter. Når den støtten og garantiene er i boks, brukes det igjen for å jekke opp aksjekursen og selge prosjektet inn overfor private investorer – uten at man egentlig har produsert noe annet enn løfter og utgifter.

Grønt skifte er en fest for aksjesvindel

Målet med slik aksjesvindel er aldri å produsere noe som helst av verdi. Målet er å produsere PR, reklame, lobbyisme og offentlig «buzz» i store mengder for å sikre stadig høyere aksjeverdier, høye lønninger, bonus­utbetalinger, for så å le hele veien til banken når prosjektet imploderer, samtidig som man forsikrer at prosjektet bare er inne i en «vanskelig fase» og at man nå må «omorganisere».

Når mange nok gjør dette samtidig, får man en boble­økonomi, og det er nettopp dét EU har skapt med sin vanvittige klima­politikk: Historiens største og farligste boble­økonomi, som før eller senere vil kollapse – som i 2008, bare mye større og verre. Privat­økonomien til alle personer involvert i slikt er naturligvis beskyttet av det begrensede ansvaret i et AS, så heller ikke denne gangen vil noen bli tiltalt og straffet for historiens største overføring av offentlige penger til private profitører.

For grundig innsikt i advarslene og historien bak, les om Enron-skandalen og kjøp bøkene som advarte mot klima­hysteriet og energi­kuppet, men som ingen politikere ville lese. Kanskje noen bør tipse politikerne og lokalavisen i Mo i Rana snart?