Thomas Couture. «Romerne i sin dekadanse». Musée d’Orsay, Paris.

Historien inneholder flere eksempler på store multi­etniske imperier som blomstret og trivdes så lenge samfunnet var bundet sammen av et kulturelt og politisk felles­skap. I sin storhets­tid strakte Romer­riket seg rundt hele Middel­havet og over det meste av Europa og Balkan, og kontrollerte det meste av Midtøsten og Lilleasia.

Imperiet rommet mange forskjellige folkeslag og kulturer, men ble sveiset sammen av latin som felles­språk, romersk lov, stoltheten over romersk stats­borger­skap og den romerske religionen. Makthaverne tillot også alle religioner, men bare hvis innbyggerne også anerkjente og aksepterte de romerske gudene, som Jupiter, Venus, Mars, Merkur og Minerva.

Romerriket gikk i forfall og endte i oppløsning da nye innvandrere ikke lenger kom inn i imperiet for å være en del av det romerske kultur­samfunnet, men for å utnytte og undergrave det. En økende invasjon av barbarer fra germanske områder, gotere, vandaler og hunere kunne i republikkens storhets­tid integreres i samfunnet fordi de var villig til det, men den økende til­strømningen av primitive migranter ble etter hvert for mye for de pressede romerske kultur­verdiene. Oppløsningen var en kjens­gjerning.

Den samme utviklingen ser vi nå i den moderne verdens store imperium, USA, som i en lang periode har vært et vel­fungerende multi­etnisk demokrati, men med sterke felles kulturelle markører som bandt de mange brokete migrant­miljøene sammen. Blant disse var det engelske språket, retts­staten, stoltheten over å være amerikaner og ikke minst det kristne livs­synet, demokratiet og den enkeltes frihet, slik den kommer til uttrykk i den amerikanske uavhengighets­erklæringen: «Alle mennesker er skapt like og er utstyrt av Skaperen med visse umistelige rettigheter som liv, frihet og retten til å søke lykken.»

Verdens største multi­etniske demokrati og retts­stat er nå – som Romer­riket i sin tid var – i oppløsning.

Den overordnede felles nasjonale og kulturelle identiteten er erstattet av stamme­identitet og hat mot dem som tenker annerledes. Frihet, flid og kreativitet er blitt erstattet av rase- og kjønns­identitet – et mangfold som inkluderer dem man er enig med og ekskluderer alle andre. Først og fremst ekskluderes hvite mennesker, middel­klassen og kristne, samt asiater, som nå nektes adgang til universitetene fordi de er for dyktige.

USAs historie skrives om, slik at hoved­fortellingen handler om slaveriets historie og konsekvensene for svarte amerikanere.

De amerikanske demokratiske institusjonene, som rettsvesenet, skoler, universiteter og etter­retnings­tjenestene, er ikke lenger upartiske organisasjoner, men har fusjonert inn i Demokratenes parti­apparat, som under­trykker og forfølger borgerlig­sinnede amerikanere.

Amerika er oppløst i uregjerlige stammer, som hver især nådeløst etter­streber sine egne mål, slik president Biden nettopp har fått merke. Muslimske borger­grupper har fortalt presidenten at hvis han ikke umiddel­bart sørger for våpen­hvile i Gaza, vil det være null muslimske stemmer på ham i det kommende president­valget til neste år.

USAs våpenskjold har inskripsjonen: E Pluribus Unum (Ut av mange: én), men den nasjonale enheten er nå blitt til et frynsete lappe­teppe av stridende stammer, der alle hater alle.

Nå er det så blitt vår tur her i det varme danske smørhullet.

Som folk var vi opprinnelig bundet sammen av hjem­stavnen og språket, senere av kristen­dommen, kongen og så Dannebrog og fedre­lands­kjærlig­heten. Og til slutt av de store folke­bevegelsene: arbeider­bevegelsen, høyskolene, samvirke­bevegelsen og folke­styret. Alle disse felles kulturelle verdiene er nå under press av mange hundre tusen muslimske innvandrere som hater den demokratiske retts­staten, friheten og den danske livsstilen.

Danske politikere og de tone­angivende kultur­radikale venstre­fløyene har de siste tiårene forkynt oss at de mange stakkarene fra de islamske kultur­samfunnene som ble sluppet inn i landet, kom fra fattige og farlige diktatur­stater. Migrantene ville derfor bli glade for friheten og skynde seg inn i det fungerende danske demokratiet og tilegne seg et moderne retts­samfunns verdier og menneskesyn.

Wilkes meningsmåling for Jyllands-Posten for noen år siden viste med all ønskelig tydelighet at hele 77 prosent av migrantene og etter­kommere fra islamske kultur­samfunn ønsket grunnl­oven erstattet av islamsk lov.

Denne ubestridelige advarselen om demokratiets fall ble umiddelbart feid under teppet av medier og politikere: Islam hviler på de fem søylene – tros­bekjennelsen, bønn, faste, almisse til de fattige og pilegrimsreisen til Mekka. Og hva er galt med dét? De kloke hodene på Christians­borg brydde seg ikke om å forstå det faktum at hele islams ideologi, inkludert sharia-lov­systemet, av alle muslimer anses å ha blitt innstiftet av Allah, og er derfor hellig, ukrenkelig og evig.

Det har vi nå lært på den harde måten de siste ukene, når den tradisjonelle danske sansen for rett­ferdighet og anstendighet har vært i full oppløsning.

Horder av islamske mørkemenn sekundert av venstres­iden har gitt fritt utløp for hatet til jøder og alt som er jødisk. Ingen fordømmelse av bestialske drap og mishandling av 1400 sivile israelere; kun en evig klagesang med velvillig støtte fra DR og TV2 om «folke­mordet» på palestinerne i Gaza. I 2015 var det 1,8 millioner innbyggere i Gaza. Nå er det 2,2 millioner, det vil si en økning på 22 prosent, som forventes å stige til 4,4 millioner i 2035. Hvis det er folkemord Israel begår i Gaza, er de altså ikke så gode til det.

Men i islam er sannheten irrelevant. Det er fortellingen om sannheten som teller. Den gamle stats­mannen Henry Kissinger har nettopp uttalt i et intervju at «Europas store innvandring av muslimer var en feil, fordi islam hviler på stamme­tenkning. Islam ønsker ikke å integreres, men krever at vi integreres i islam.»

Den danske demokratiske retts­staten knaker i sammen­føyningene, som er i ferd med å gi etter for under­gangens strømmer. Vi sitter i dag med over 300.000 islamske migranter og etter­kommere som hater folke­styret, hater jøder, hater frihet, kvinner, seksuelle minoriteter og kristne. De hater alle oss som ikke er muslimer. Mette Frederiksens svar på dette er å plassere islams totalitære ideologi under dansk rettsvern.

Fremtidens Danmark kommer til å minne om over­skriften ved inngangen til Dantes Helvete: «La alt håp fare den som her går inn».

 

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.