I et mye omtalt lovforslag som nå er ute til høring, foreslår regjeringen at det skal være mulig å tvinge kommuner til å ta imot flyktninger. I tillegg vil de gi myndigheten rett til å overta privat eiendom midlertidig.
Muligheten for å rekvirere privat eiendom fremgår i et notat til lovforslaget. Her står det blant annet:
«Når forskriftshjemmelen er tatt i bruk, kan statsforvalteren etter lovforslagets tredje ledd utøve rekvireringsrett for fast eiendom etter bestemmelsene i sivilbeskyttelsesloven kapittel VII og forskrift 14. februar 2022 om sivilforsvaret kapittel 8 (sivilforsvarsforskriften).
Disse bestemmelsene gir bl.a. staten rett til å kreve avstått eiendomsrett, bruksrett eller annen særlig rådighet over fast eiendom og regulerer nærmere hvilke prosedyrer som skal følges ved rekvirering, inkludert bestemmelser for økonomisk kompensasjon. Slik rekvireringsrett skal bidra til at nødvendige fasiliteter raskt kan fremskaffes i situasjoner der frivillige ordninger ikke fører frem.»
Loven og forskriften det henvises til i lovforslaget ble utarbeidet som nødløsninger i en krigssituasjon. Det nye lovforslaget åpner for at myndighetene kan gjøre noe lignende i fredstid, på grunn av konsekvensene av politiske vedtak som skjer på hjemmebane.
For lovforslaget virker spesialdesignet til å gjøre det mulig å håndtere den massive immigrasjonen.
Ifølge UDI kan det i ytterste konsekvens komme 120.000 flyktninger fra Ukraina i 2024.
Det frykter regjeringen at Norge i dag ikke kan håndtere. Derfor vil de ta grep.
Ett av grepene er å gi åpning for å tvinge kommunene til å ta imot flyktninger.
Et annet grep de ønsker å ta er å åpne for at eiendommer midlertidig kan overtas med tvang.&
Dette skriver NRK. Nå kommer det like mange ukrainere til Norge som til Sverige og Danmark tilsammen. Dette skyldes de overdrevent rause velferdsordningene Norge tilbyr.
Allerede i september hadde over 60.000 ukrainere ankommet Norge. Siden det ankommer rundt 1000 ukrainere hver uke, vil tallet som tidligere spådd nærme seg 80.000 innen året er omme. Hvis det så kommer 120.000 neste år, så blir det totalt 200.000 som trenger mat, språkopplæring, skole og et sted å bo.
En spørreundersøkelse i fjor viste at kun 25 prosent av ukrainerne i Norge hadde planer om å reise hjem til Ukraina selv hvis krigen tok slutt.
Dette vil koste enormt. I en situasjon hvor både kommuner, bedrifter og husholdninger sliter økonomisk, så blir det selvsagt svært vanskelig å håndtere dette.
Det står noe interessant i Forskrift om sivilforsvar, kapittel 8.
§ 48.Grunnleggende vilkår for rekvirering.
Alle andre muligheter skal, så langt det er mulig, være utnyttet før det er adgang til å rekvirere fast eiendom, løsøre eller rettigheter.
Alle andre muligheter skal være utnyttet, altså. Men våre politikere utnytter ingen av de mulighetene som er til stede. De forsøker ikke engang.
Man kunne for det første sørge for at Norge hadde de samme støtteordningene som nabolandene, slik at vi ikke ble førstevalget ut fra økonomiske grunner.
I tillegg kunne man stanse alle de økonomiske migrantene som strømmer inn i landet fra ikke-vestlige land. Ikke en eneste av disse er flyktninger når de ankommer den norske grensen.
Disse to tiltakene hadde redusert antallet migranter og flyktninger kraftig, slik at det var mer håndterbart.
Siden krigen i Ukraina er forholdsvis stasjonær, er det store deler av landet som må anses som relativt trygge. Derfor har mer enn fire millioner ukrainere returnert til hjemlandet så langt i år.
Samtidig kunngjorde justisminister Emilie Enger Mehl nylig at det må åpnes fem nye asylmottak i uken for å hanskes med alle ankomstene til Norge.
Mens millioner av ukrainere reiser hjem, søker andre asyl i Norge
– En forberedende krigserklæring
Hans Petter Graver er professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han sier at vi må tilbake til noen få år etter andre verdenskrig for å finne noe lignende.
– Når det gjelder rekvisisjon av bolig, er det lenge siden vi har hatt det. Vi hadde en lov som kom etter krigen og som varte til 1950.
En av årsaken var ødeleggelsene som hadde skapt stor boligmangel, som nedbrenningen av Finnmark.
Regjeringen må aktivere bruk av den midlertidige lovendringen.
– Forslaget retter seg først og fremst mot større lokaler, ikke boliger. Det er dessuten regjeringen, med Kongen i statsråd, som må vedta et slikt tiltak.
Advokat Thomas Benson legger ikke fingrene imellom i sin kritikk av lovforslaget, som han beskriver som en krigserklæring.
– Dette er en forberedende krigserklæring fra regjeringen hvor man forbereder seg på det verst tenkelige scenarioet, sier han til NRK.
Han tror det er fullt mulig at Norge havner i en situasjon hvor lovforslaget vil tas i bruk hvis det blir vedtatt.
– Det er ikke usannsynlig. Norge er et rikt land med mye areal, mye plass og ledige boliger hvis man rokerer litt. Folk bor godt, og Norge er et land man vil se til i et veldig kritisk situasjon i verdensbildet.
Større lokaler kan dreie seg om idrettshaller, konsertsaler og lignende. Selv da vil norske barn bli skadelidende, det handler om helse.
– (D)et sier seg selv at det vil være helsemessig galt over lang tid.
– Helt uakseptabelt
Erlend Wiborg (Frp) mener lovforslaget er helt uakseptabelt.
– Regjeringen frykter det verste, men er ikke villige til å ta de grepene som trengs for å få ned den totale tilstrømningen til Norge.
– Vi har sagt at når det kommer så mange ukrainere, så må vi stoppe å ta inn eksempelvis kvoteflyktninger fra andre steder i verden, for å ikke komme i situasjonen som regjeringen frykter.
Det er tross alt regjeringen som har ansvaret for hvor mange som ankommer Norge, påpeker Wiborg.
– Å da be om en lovhjemmel hvor de muligens har rett til å rekvirere, altså ta folks utleiebolig, hybelleilighet også videre, mener jeg det er helt uakseptabelt.
Han er også sterkt imot at lovforslaget åpner for å tvinge kommunene til å opprette asylmottak. Regjeringer fører ansvaret og problemene over til kommunene, selv om problemene er skapt av regjeringens politiske valg, mener Wiborg.
Dette er nok et eksempel på hvordan makta sentraliseres. Nærhetsprinsippet, at så mange avgjørelser som mulig skal tas så nærme enkeltmennesket som mulig, er forkastet.
Nå er de fleste avgjørelser allerede tatt i Brussel før vi får stemme i valg. De som kommer til makten bruker det få valgmulighetene de fortsatt har til å pøse ut penger på innvandring, bistand, klimatiltak og støtte til internasjonale og korrupte organisasjoner som Verdens helseorganisasjon og FN.
Det virker som reaksjonene har en viss effekt. Justisminister Mehl vurderer nå å endre lovforslaget etter høringsrunden, for å «tydeliggjøre» hva regjeringen egentlig mener.
– Eventuell rekvisisjon av private husrom antas å være administrativt krevende å klargjøre raskt nok for å sikre innkvartering av et stort antall personer, og vil samtidig innebære en stor inngripen overfor privatpersoner, skriver hun i et skriftlig svar til et formelt spørsmål fra Wiborg.
– Jeg mener derfor som et utgangspunkt at rekvisisjon av utleieboliger og annet privat husrom bør unngås, og jeg vil vurdere å tydeliggjøre dette i lovforslaget etter høringen.
Hvorfor i all verden var det så vanskelig å tydeliggjøre noe så åpenbart i lovforslaget? Man sitter med en følelse at regjeringen håpet lovforslaget bare skulle snike seg gjennom høringen.
Dessuten: Selv om dette legges til i lovteksten så gjenstår alle de andre problemene. Uansett vil det være skattebetalerne som må finansiere migrasjonen som neste år trolig vil befinne seg på et katastrofalt høyt nivå. Mulighetene til å gjøre noe som forhindrer skaden dette påfører samfunnet er fortsatt på plass, slik den har vært i mange tiår. Trolig vil disse mulighetene bli totalt ignorert slik som vanlig.
Dessuten, dette er en slippery slope. Hvis dette lovforslaget vedtas, selv i såkalt tydeliggjort versjon, så kan fort private utleieboliger, hytter og hybler stå for tur neste gang.
Det eneste som er helt sikkert er at vi absolutt ikke kan stole på politikerne.