Aftenbladet publiserte nylig en artikkel om kraftig smelting av is i Vest-Antarktis. Dette er en svært unyansert artikkel som virker å ha til hensikt å skremme vettet av leserne.
Redaksjonen i Aftenbladet har trolig ingen naturvitere i staben, da bør en være ekstra forsiktige med hvile artikler avisen publiserer.
Dette skriver Per Arne Bjørkum, som er professor emeritus i geologi ved UiS, i Stavanger Aftenblad.
Aftenbladet baserte sin artikkel på noe som var publisert i Nature, en studie om hva som var i ferd med å skje med «Dommedagsbreen» i Vest-Antarktis.
Førsteforfatter av Nature-artikkelen var oseanograf Kaitlin A. Naughten, som til The Guardian sier det ikke kan unngås at havet stiger 1,8 meter i løpet av noen år.
– Kollapsen i Den vestantarktiske innlandsisen er et bekymringsfullt vippepunkt. Denne studien antyder at vi har en selvforsterkende smelting av isbremmer. Det gir forferdelige følger for havnivåstigningen.
Uttalelsene fortjener noen kommentarer. For det første: Bruken av ordet vippepunkt er populært blant klimahysterikere. Dette gir dem mulig til å komme med stadig nye spådommer om et tidspunkt noen få år frem i tid, hvor katastrofen er uunngåelig, uansett.
Disse falske spåmennene lar seg ikke affisere av at vi allerede har passert en hel rekke slike vippepunkt allerede. Merkelig nok fører ikke dette til endring, de kommer bare med nye gjetninger og spår nye vippepunkter.
Naughtens spådom er nokså vag. Noen hundre år, hva betyr det?
Professor Bjørkum har lest den omtalte artikkelen, og finner ikke tallet 1,8 meter. Men han oppdaget at forfatterne ikke tok hensyn til den totale massebalansen i Antarktisk.
Det har imidlertid American Meteorological Society (AMS) gjort – i en omfattende klimarapport i september i år.
Mengden is har vært uendret fra midten av 80-tallet til 2022. I 2022 hadde Antarktis netto tilførsel av is. Dermed må man stille et åpenbart spørsmål: Hvordan kan det ha seg at hvis verden blir varmere, så beholdes den samme mengden is?
I en artikkeli The Cryosphere i 2022 stilte forfatterne nettopp dette spørsmålet. Deres konklusjon var at havnivået faktisk ville synke med 22 mm mot 2100, selv om de verste spådommene om global oppvarming ble en realitet.
Årsaken er det vi kaller selvregulering. Et varmere klima vil føre til mer damp som igjen vil falle som snø over de arktiske områdene. Det er mange slike selvreguleringsmekanismer i naturen, og dette fører til at klimaet er såpass stabilt som det tross alt er.
Bjørkum forventer ikke at Aftenbladet skal ha naturvitere i sin stab, eller at de ved egen hjelp skulle oppdage de punktene i forskningen han påpekte.
Man burde imidlertid forvente en viss selverkjennelse på det. Det skulle borgere for en forsiktig holdning til forskningsnyheter, spesielt til det som er egnet til å skremme leserne.
Denne forsiktige tilnærmingen er ikke-eksisterende i klimasaken, for som de pleier å si på inn- og utpust: The Science is Settled.
Nokså dum uttalelse fra skribenter, politikere og klimaaktivister som har absolutt null greie på vitenskap! Så at Bjørkum er nobel nok til å tilgi dem er trolig bare ren høflighet og dannelse.
Min holdning er at man ikke kan tilgi så lite gjennomtenkte holdninger som har og har hatt så enorme konsekvenser for økonomien og levestandarden til folk flest.
I samme avis slipper også Klaus Mohn til med argumenter om at utfasing av oljenæringen er helt nødvendig for å nå disse latterlige klimamålene vi aldri har stemt på.
Her hadde nok ikke Aftenbladet noe særlig valg, siden Mohn satt i det mye omtalte klimautvalget. Mohn er rektor ved UiS, og ble brukt som en sterkt medvirkende årsak da Anne Kalvig ikke orket å jobbe videre som akademiker på nettopp UiS.
Aftenbladet er ikke de verste, og slipper i det minste til synspunkter fra begge sider. Men i denne saken har journalistene ikke lest eller forstått artikkelen de skriver om, de har stolt blindt på den selverklærte klimaaktivistiske avisen The Guardian, og ikke lett etter motstemmer.
Les også:
Anne Kalvig sier opp etter 25 år ved UiS siden hun ikke vil bruke kvinnelige pronomen på menn
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.