Norske hjelpeorganisasjoners og visse politikeres omsorg for de palestinske araberne i Gaza er uttrykk for jødehat pr. stedfortreder. De fornekter Israels rett til å forsvare seg ved å fjerne forutsetningene for at Gaza-arabernes illgjerninger kan fortsette.

Krav om våpenhvile, slik at Hamas får et pusterom til å styrke seg og sende enda flere raketter mot israelsk territorium, begrunnes med omtanke for sivilbefolkningen i Gaza. 

Hadde de samme politikerne og organisasjonslederne levd under 2. verdenskrig, ville de vært langt mer opptatt av sivile tyskeres skjebne enn allierte lands innsats for å knuse Nazi-Tyskland. Da ville de kommet med appeller om alliert bombestans av hensyn til sivile i Essen og Duisburg, Dortmund og Hamburg. En halv million tyskere ble drept som følge av at engelske og amerikanske bombefly droppet sin last over tyske industribyer. Men hvor det ikke var til å komme forbi at også sivile tyskere ble rammet når krigsviktige industribedrifter og boligområder lå om hverandre.

Det altoverskyggende motivet var å knuse Hitler-veldet – slik Israels mål i dag er å fjerne Hamas som eksistensiell trussel en gang for alle.

Mot slutten av krigen ble det fra visse hold i Wehrmacht tatt underhåndskontakt med Vestmaktene for å inngå separatfred. Dette ble blankt avvist. Tyskland skulle slås og nazi-regimet utslettes, slik at tyskerne ikke lenger kunne utgjøre en militær trussel mot andre land.

Slik var vurderingen også i Moskva. I 1944 var så godt som hele Sovjetunionen befridd, men Den røde hær fortsatte marsjen vestover gjennom Polen, og fra vinteren 1945 også inn i Tyskland. Det var ikke nok å frigjøre eget og andres land. De vestallierte hadde ved inngangen til 1945 i hovedsak befridd Frankrike og BeNeLux-landene, men styrkene avanserte likevel østover til de møtte sovjetrusserne og Hitler-Tyskland var definitivt slått.

Vi nevner dette for å understreke Gaza-krigens parallell til 2. verdenskrig: Slik formålet var å utradere Hitler-regimet ved å slå ut Tyskland militært, er Israels mål å knuse Hamas så ettertrykkelig at terrororganisasjonen ikke lenger utgjør noen trussel.

Men hadde dagens norske Hamas-sponsorer levd for 80 år siden, ville de satt i gang humanitære innsamlinger til nødstedte tyskere og appellert om at Vestmaktene måtte slutte å bombe Eisenach, Jena og Braunschweig av filantropiske hensyn.

Det er typisk for organisasjoner som Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp at de i sin angivelig humanitære iver alltid og konsekvent retter sine appeller til Israel. Da Hamas for tre uker tok seg inn i Israel og myrdet 1500 israelere med bestialsk grusomhet, var det ikke et pip å høre fra Leger uten grenser. Vi hører aldri noe krav til Hamas om å slutte fred med Israel og dermed bringe krigen til ende. Vi slutter aldri å undre oss over humanitære organisasjoner som later til å syns det er ok å leve i en verden hvor dødskrefter som Hamas får økt innpass og utbredelse.

Fra pro-Hamas-hold i Norge hevdes det at Israels kamphandlinger i Gaza er uttrykk for at et israelsk liv er mer verdt enn et palestinaarabisk. Ville de ha sagt noe tilsvarende om Vestmaktenes og Sovjetunionens bombardement av Tyskland under krigen? Resonnementet er bunnfalskt. Aftenposten meldte lørdag at 10.000 barn kan dø før nyttår som følge av borgerkrigen i Sudan – hvor det internasjonale samfunn ikke bryr seg. Ved å forfølge tankegangen kan en altså si at et palestinaarabisk liv er mer verdt enn et sudansk, men samtidig avsløres uviljen mot Israel. Fordi et Gaza-liv er like mye verdt som et israelsk, skal Israel nektes retten til å forsvare seg ved å eliminere de krefter som truer landets eksistens.

Det er de som starter en krig som bærer ansvaret for krigens konsekvenser – ikke de som overfalles og som forsvarer seg. Hamas-positive norske miljøer – alt fra LO til Kirken – bør derfor rette sine appeller til terroristene og la de angrepne ha rett til selvforsvar.

Men situasjonsforståelsen må være klar: Ingen fred oppnås før Hamas er tilintetgjort. De som ønsker å forpurre dette, forfekter antisemittisme med stedfortredende motiv.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!