Den rapporten som det regjeringsoppnevnte klimautvalget leverte klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen fredag, minner om Draumkvedet – et dikt fra middelalderen som ble gjenfunnet i Telemark for halvannet hundre år siden.
Draumkvedet handler om Olav Åsteson som julaften faller i svermerisk søvn og ikke våkner før trettendedag jul. Han rir straks til kirken for der å fortelle om drømmen sin – en uhyggelig reise hvor han passerte brua over fra de levendes land til dødsriket. Der så han glimt både av helvete og paradis, og i sin dommedagsvisjon ble Åsteson vitne til at Kristus og djevelen kom i kamp om menneskenes sjel.
Klimautvalgets innberetning er et draumkvede tilpasset vår tid. Rapporten skildrer kampen mellom det gode og onde – om djevelske krefter som ikke vel oss vel og om dem som vil frelse oss fra all miljøsynd. Utvalgets forslag er som en variant av romerkirkens avlatshandel i forgangne tider: Hvis en snur ryggen til fordervelsen og betaler rundelig, vil sjelens opphold i skjærsilden bli kortvarig.
Det var Solberg-regjeringen som oppnevnte klimautvalget, som med et par unntak bare har medlemmer fra offentlig sektor. Her er ingen talspersoner fra verdiskapende sektor – bare fra den delen av samfunnslivet som finansieres av verdier andre har skapt.
Utvalgets oppdrag var å klarlegge hvordan Norge kan bli en nullutslippsnasjon i 2050. Det første tiltaket som foreslås, er umiddelbar stans i all olje- og gassleting. Det bør heller ikke gis nye tillatelser til utvinning. Og det bør ikke godkjennes investeringer i infrastruktur som forplikter til olje- og gassutvinning på norsk sokkel etter 2050.
Klimautvalgets rapport fremstår som en moderne utgave av Oxfordbevegelsen – en religiøs retning i kirken som hadde en viss tilslutning i Norge i mellomkrigsårene. Budskapet var at verden er så full av synd at det knapt fins redning.
I klimautvalgets innberetning er det olje og gass som står for det syndige. Synden er kommet inn i verden, men om et par tiår skal det ikke lenger syndes i Norge. Verdens behov for energi er stort og voksende, men Norge skal ikke lenger bidra til å dekke det globale behovet. Norge skal henge glorien over hodet og overlate synden til andre land. Dette er nok en melding som vekker jubel i Moskva og arabiske hovedsteder. Verdens oljeland blir kvitt en liten, men likevel ikke uviktig konkurrent.
Ute av syne, ute av sinn. Dermed fremtrer Norge med rene miljøhender. Slik er det allerede for kull. Kulldriften på Svalbard skal avvikles. Norske metallverk trenger enorme mengder kull som innsatsfaktor i produksjonen fordi tilsetning av karbon i smelteovnene er en nødvendighet for å få metall av de rette kvaliteter.
Nå må norske metallverk forsynes fra utlandet i stedet for fra Svalbard. Dette synliggjør den norske dobbeltmoralen: Nei til karbon i smeltegrytene vil avvikle norsk metallindustri, men fordi næringen er så viktig for norsk økonomi, skal kullet komme fra utlandet. Bruk av kull i norsk industri er OK – bare den ikke utvinnes i Norge.
Rundt 10 prosent av klimagassutslippene kommer fra jordbruket. Her skal besetningene av fjertende storfe reduseres. Nordmenn skal dresseres til å bli brød- og grøtspisere. Dieselen skal bort fra jordbruksjordene, og traktorenes hestekrefter erstattes med virkelige hester.
Vi ser at det vanlige raritetskabinettet – Venstre, SV og MDG – er tilfreds med klimautvalgets rapport. De øvrige partiene har møtt rapporten med generelle fraser.
De såkalte klimamålene er et påfunn fra de politiske elitene. De er aldri blitt forelagt folket i valg. Der vil det aldri være klangbunn for å utfase 200 000 arbeidsplasser og gjennomføre tiltak som vil kreve en totalitær styringsform. Folk flest ser at utslipp fra et land som står for mindre enn én promille av de sterkt økende globale utslippene, bare har symbolverdi.
Samfunnselitenes innbilninger vil aldri tåle et oppgjør med folkefornuften.
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.