Tar den svenske galskapen noen gang slutt?

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvor langt den svenske galskapen kan nå. Og hver eneste dag tvinges man til å innse at den alltid kan gå lengre. Kriminelle kan skaffe seg sameieleilighet uten at borettslaget får sjekke bakgrunnen deres, mens vanlige folk ikke får sette inn et par tusen i banken uten å forklare nøyaktig hvor pengene kommer fra. I Sverige har kriminelle også lov til å drive helsestasjoner og LSS-selskaper, myndighetene infiltreres av klaner, som gir ut gradert informasjon til andre kriminelle. Hvem som helst kan registrere seg på adressen din uten at du vet om det. Og IS-terrorister får jobbe med barn.

Vil det noen gang ta slutt?

Dessverre tror jeg ikke det. Når IS-terrorister som har kommet tilbake fra det morderiske kalifatet nå får jobbe med barn, har jeg nok mistet det siste snev av håp om at det tross alt skulle være voksne til stede i «rommet» Sverige.

Én ting kan jeg si: Hadde jeg hatt skolebarn i dag, ville jeg gått på skolen deres, snudd opp ned på hvert eneste» løse» forhold og krevd å få vite nøyaktig hvilken bakgrunn lærerne og omsorgspersonalet deres har. Jeg ville ikke nøyd meg med noe tull om hemmelighold, eller at udømte IS-terrorister har rett til en ny sjanse, jeg ville nesten lenket meg til kaffemaskinen på personalrommet før jeg visste sannheten om barnas lærere.

Og så? lurer du kanskje på. Det lurer jeg på selv, faktisk.

Hvem i det rødglødende du-vet-hva ansetter en person som har en fortid i IS? Bare tanken på en person som deltok i folkemord, burde avskrekke selv den mest pk-tenkende personalsjef fra å ansette vedkommende.

Eller er det kanskje slik at det å gi IS-terrorister en sjanse til å komme inn på arbeidsmarkedet, er en ekstra fjær i hatten? Vi vet allerede at både myndigheter, kommuner, regioner og private bedrifter konkurrerer om å vise sitt «verdigrunnlag» ved å strebe etter multikulturalisme, så IS-terrorister kan i dag være superhot blant folk som driver med rekruttering.

Eller så tør ikke arbeidsgiverne si nei fordi de er redde for at terroristenes behandlere i sosialtjenesten tar kontakt med diskrimineringsombudet dersom de nekter dem ansettelse. Også terrorister er mennesker, og den arbeidssøkende kjørte forresten bare ambulanse eller laget bare mat til «soldatene».

En vanlig person må redegjøre for stort sett hele sitt voksne liv i cv-en for i det hele tatt å bli vurdert for ansettelse. Her har vi folk som har hull på flere år, mens de var engasjert i folkemord, men de er fortsatt aktuelle for ansettelse. Eller har de stolt skrevet at de «arbeidet på kalifatet»?

Det ville ikke overraske meg. Med det vanvittige sosiale klimaet vi har i dag, ville det garantert varmet hjertene til noen godhetsapostler å være storsinnet nok til å ansette en folkemord-terrorist.

Kanskje ligger det til og med et politisk vedtak i bunnen, tatt av en eller annen veldig fin rødgrønn (eller sikkert lyseblå) nisse som slår fast at IS-terroristene skal prioriteres til jobber med barn?

Heller ikke dét ville overraske meg. Ingenting overrasker meg lenger.

Jeg kan ikke engang beskrive hvor sterk avsky og forakt jeg føler for dem som gjorde denne galskapen mulig.

Nei, forresten. Det var altfor mildt sagt. Jeg føler hat.

Men å hate har du ikke lov til i Sverige i dag, i hvert fall ikke hvis du er svensk og hater terrorister, kriminelle og andre som ønsker å volde innbyggerne skade. Da er du en slem, truende høyreekstremist og jeg vet ikke hva. Men det spiller ingen rolle. Hat er det jeg føler. Et brennende hat mot dem som førte mitt elskede hjemland nedover denne farlige veien – og fortsetter, uten engang å skamme seg.

Det er tusen og én grunner til at det har blitt slik, og jeg orker ikke engang å gå inn på disse. Nå er vi der vi er. Våre makthavere har gitt oss klankriminalitet, islamisme, homofobi, kvinnehat og et farlig voldelig samfunn – og nå skal barna våre læres opp av terrorister og folkemordere.

Er det i det hele tatt noen grense for hvor langt den svenske galskapen kan gå?

Teksten ble opprinnelig publisert i Det Goda Samhället, og er publisert på nytt her med tillatelse fra skribenten.

Les også: