Jeg har vokst opp til et jevnt og trutt mantra av «det er ikke jødehat å være kritisk til Israels handlinger», og skjemmes over å ha nikket, i frykt for å bli mislikt. Rak i ryggen sier jeg nå: Å insistere på Israel-kritikk i denne situasjonen, er jødehat. Å tvinge frem en moralsk likestilling er jødehat.
Det gjør vondt at ingen beskjeder fra norske venner med støttende ord eller tanker har kommet. Et blikk på Aftenposten forklarer det. «Omfattende angrep på Gaza» «Dette er dokumentaren Israel ikke vil du skal se» «Nå slår Israel voldsomt tilbake» «Israel blokkerer strøm og vann» «Israels krigsmaskin slår tilbake». Ordbruken er israelske sivile versus palestinske barn. Palestinske «militante», ikke «terrorister». Og like forutsigbart som snø i januar; ordene «Proporsjonalt svar».
En venninne spurte meg om jeg ikke følte meg sveket av norske politikere og medier. Å føle seg bedratt ville bety at jeg satt med en tro på, og en forventning om, et annet hendelsesforløp, svarte jeg. Vi ser nåtidens jødehat i full blomst. Som Robin Shepherd skrev om i «A State Beyond the Pale»; først var det religiøst begrunnet, deretter var vi en skitten rase, nå gjemmes hatet bak en kvasi-intellektuell kritikk av Israel. Resultatet er det samme: sympatimangel for levende jøder.
Vi fikk to dager med falskt oppstyr. Politikere kom med påtvungne støttende erklæringer med søkelys på de berørte, ikke landet i sin helhet. Nå som det handler om å støtte de levende, når jødene viser styrke til å stå opp for sin rett, da er jøder igjen umenneskeliggjort til «sivile» – ikke «kvinner», «barn» eller «ofre».
Israel Defence Forces (IDF) beviser gang på gang at de har større omtanke for palestinske barn enn barnas egne foreldre. En telefonsamtale som ble offentliggjort for et par år siden, beviser dette, der IDF gir advarsel for å få barn ut av en bygning de skulle bombe, en bygning brukt av Hamas, og blir svart med: «Hvis de må dø, så dør de, det er slik vi beviser deres ondskap». Hamas sitt slagord er: «Vi elsker død mer enn dere elsker liv».
Ikke én jøde er igjen i palestinsk-styrte områder. Jødene ble flyttet ut fra de områdene med makt da Israel fullstendig trakk seg ut i 2005. Så valgte palestinerne inn en organisasjon som reklamerer med sitt mål om å slakte jøder og gjemmer sine hovedkvarter bak barnehager og sykehus. Den palestinske befolkningen er til dels holdt fanget av Hamas, samtidig er det viktig å vite at interne meningsmålinger i Gaza viser overveldende jødehat og støtte til Hamas. Deres ledere holder til alle andre steder enn i Gaza, der de nyter et godt liv i herskapelige villaer betalt av støttepengene fra naive europeiske nasjoner.
Disse pengene går også til å betale for bygningsmaterialet palestinerne har bygget sofistikerte tunneler med i tiår. Israelske innbyggere i sør har lenge advart «vi hører dem grave under oss om natten». Opp av disse tunnelene braste palestinske soldater inn i landsbyene på lørdag for å oppfylle sin skjebne og sitt barndomsønske om å bade i jødisk blod. En video fra en av disse landsbyene viser en familie som flykter fra annen etasje i huset sitt, men faren blir liggende igjen skutt i vinduskarmen.
Massakren denne uken handler ikke om krig om territorier slik som i 1973. Dette er forsøk på folkemord, derfor bruker jeg ordet jøder, og ikke israelere. Palestinske terrorister invaderte Israel for målrettet å drepe så mange jøder som mulig. På tirsdag ble 1500 terrorister funnet drept da Israel sikret sin sørlige grense. Hva må skje for at vi kan behandle dette som et systematisk, godt planlagt og resurssterkt angrep på en nasjon med like rettigheter som andre nasjoner? Ikke bare rett til forsvar, men rett til respons etter angrep.
Støre stiller opp til forventingene. Han kunne ikke raskt nok uskyldiggjøre den palestinske befolkningen fra Hamas sine «ugjerninger». Inntrykket han gir, er av et angrep med en selvkokt garasjebombe utført av amatører som ikke representerer majoriteten. Mellom linjene hører man «ikke å bli for sinna, ikke ta sånn på vei». Ingen tid å miste før han peker på Gaza-innbyggernes lidelser. Ord som «Hamas sine ugjerninger» avslører Støres nonchalante holdning til forsøket på jødisk folkemord. Den eneste måten å forhindre nok et slikt forsøk på, er å utslette Hamas. Og de befinner seg i Gaza.
Han viser oss sympati når vi allerede er døde, men ikke så mye sympati at vi får ubetinget støtte til å leve.
Så blir vi vist bilder av palestinske barn som lider under bombardering av Gaza. Det er på grunn av kollaterale skader at vi i Vesten unngår krig for enhver pris. Vi begår en feil når vi tror at Hamas tenker slik vi gjør. Aldri har IDF gått inn for systematisk å drepe barn. Tvert imot. Og det burde være slutten på forsøket om moralsk likestilling. Insisteringen på en moralsk likestilling avslører jødehatet.
Mediene avslører det når de velger ikke å vise noe av det jeg beskrev ovenfor; hvor forsiktige IDF har vært overfor palestinerne hele veien, hvor mange oppdrag som blir avbrutt og alle aksjonene de ikke har gjennomført av respekt for palestinske liv. En respekt som aldri blir gjengjeldt. Informasjonen er der, IDF er sjenerøse med å dele informasjon og drar med seg journalister uhemmet inn i det meste.
Hvorfor er ingen bygning i Oslo opplyst med det israelske flagget? spør de. Hvor mange ganger må vi bli påminnet om at et jødisk liv ikke er likeverdig i Vestens venstrevridde ideolog? Mine jødiske landsmenn er oppskjørtet over mediedekningens påfallende feil og skrudde vinklinger, og startet i går et sisyfosarbeid: å irettesette dem. Jeg har ofte spurt dem hvorfor dette er overraskende. Når vi blir bevisst medienes liberale partiskhet gjennom Israel-dekningen, hvordan er det da mulig å sovne inn igjen på venstresiden så fort den ferskeste Israel-krisen er over. “Fool me once shame on you, fool me twice shame on me.”
