– Det finnes folk som angrer på at de fikk barn, skriver kvinnebladet KK i et dybdeintervju med en kvinne som venter på operasjon for å sterilisere seg.

I en lang reportasje om steriliserings­reisen til 33 år gamle Anja Lindgaard forsøker KK å få innsikt i hvorfor Lindgaard har tatt valget om å sterilisere seg. En ting er å ønske seg et barnløst liv, men Lindgaards tanker rundt frivillig barnløshet vitner om at mental kortslutning har spredd seg fra vugge til grav, på alle områder, også livets store begivenheter.

– Det finnes jo folk som angrer på at de fikk barn. Og det handler ikke om at de ikke er glad i barna sine, men at de kanskje skulle ønske at de valgte annerledes i utgangspunktet. Det virker som at det har blitt mer akseptert å snakke om det nå, uten å bli ansett som et dårlig menneske.

Likevel ser hun at mange har sterke meninger om kvinner som er frivillig barnløse.

– Jeg har aldri forstått hva som får folk til å reagere sånn på andre menneskers personlige livsvalg. Det påvirker strengt tatt ikke deres liv.

«Det påvirker strengt tatt ikke deres liv,» sier Lindgaard, men det gjør det. Et av hovedargumentene for masseinnvandring er lave fødselstall, det til tross for at ledende forskere på området i 2019 konstaterte at innvandring ikke kan erstatte fødsler.

– Innvandring er ingen enkel løsning på bærekrafts­utfordringen for velferdsstaten på lang sikt. Det er heller en tilleggsutfordring, sa sosiologiprofessor Grete Brochmann til Klassekampen, gjengitt av Forskning.no i 2019.

Valget om å bære og nære barn står altså om landets, statens og samfunnets fremtid i to paralleller: På den ene siden brukes lave fødselstall som argument for å åpne dørene for kreti og pleti som endrer demografi og kultur, om Norges kulturelle overlevelse og nordmenns etniske ettermæle, og på den andre siden står det om statens økonomiske overlevelse. Så vi kan vel ærlig talt si, at jo, det påvirker våre liv.

I 2016 var en av fem nyfødte barn av to innvandrer­foreldre, mens innvandrerkvinner stod for mer enn en fjerdedel av fødslene i Norge, ifølge SSB. Nærmere 27 prosent av de nyfødte, altså mer enn én av fire, var barn av en innvandrer. Til gjengjeld var dette tallet 15 prosent for 15 år siden.

I fjor målte Norge de laveste fødselstallene noen gang, med samlet fruktbarhetstall på 1,41 barn per kvinne.

Det står om fremtiden til samfunnet vårt. Barn er fremtiden, sies det, og det ulmer er større alvorlighetsgrad i fundamentet til dette ordtaket enn mange kanskje er klar over.

Isteden for å ta realitetene innover seg er mange unge kvinner opptatt av den fiktive klimakrisen som argument for å ikke tilføre moder jord mer «skade» i form av nye mennesker, samtidig som de er opptatt av å realisere egne drømmer som reising, og å unngå forpliktelse og ansvar.

– Jeg har hatt den samme innstillingen i 33 år, og står veldig støtt i valget mitt.

Anja setter stor pris på alenetid, og hun trenger mye alenetid. Hun elsker å ha frihet til å gjøre hva hun vil, når hun vil – uten at noen andre legger føringer.

Som introvert kan jeg forstå hennes behov for alenetid, men det er vel nettopp derfor valg av partner er viktig når man skal etablere familie. Vi må gi og ta i livet, samfunnet og familien. At kvinner proppes full av hormonell prevensjon som resulterer i valg av feil partner gir ikke gode odds for et langvarig og stabilt familieliv.

Så er det illusjonen om et liv uten føringer, her beskrevet som «frihet.» Dersom definisjonen av frihet er fravær av føringer fra andre enn deg selv, er argumentet om frihet like illusorisk som klimakrisen. Frihet kommer med ansvar og vi er aldri fri fra føringer. Vi må for eksempel jobbe, med mindre vi skulle sitte på en uendelig familieformue. Det blir litt som å si «jeg vil ikke ha jobb jeg, for jeg vil reise når jeg vil,» når sannheten er at du må tilrettelegge for dine ønsker og ta deg en jobb som gir deg frihet til å reise. Vi er alle betinget i flere sammenhenger i livet og vi er ikke frie fra ansvar. At barn fremstilles som et fengsel er i så måte en illusjon, for du kan legge til rette for et familieliv hvor dine behov og din partners behov ivaretas slik at man kan leve så tilnærmet det livet man ønsker som overhodet mulig. Det gjelder kanskje å velge riktig partner?

Det er også andre faktorer som spiller inn.

– Å være gravid og det å føde er jo alltid en risiko – og det er faktisk noe av det farligste et menneske kan utsette seg for. Da tenker jeg ikke på at kroppen forandrer seg rent estetisk, men du kan få fødselsskader du må leve med resten av livet, og som kan redusere livskvaliteten betydelig. Det har jeg ikke lyst til å utsette meg for. Og så har vi jo klima- og miljøkrisen, som er en annen grunn. Er dette en verden jeg unner et barn å vokse opp i?

Å bære og sette barn til verden kan være farlig, men i vår del av verden i den tiden vi lever i idag, har det vel aldri vært tryggere, tross at 9 av 10 fødselsskader skyldes menneskelig svikt. Til tross for risikoen for fødselsskader, finnes det millioner av kvinner som anser graviditet og barnefødsel for å være noe av det vakreste en kvinne kan oppleve. Så ettertraktet er det at mentalt forstyrrede menn og transaktivister forsøker å appropriere mensen, graviditet og alt som har med det kvinnelig kjønn å gjøre.

I 2021 oppsto det store fødselsrifter i 1,6 prosent av alle vaginale fødsler.

Helse Sør-Øst RHF har hatt den laveste andelen fødselsrifter i årene 2013 – 2021, og hadde i 2021 en andel på 1,4 prosent. Helse Midt-Norge RHF hadde den høyeste andelen på 1,9 prosent, mens Helse Vest RHF og Helse Nord RHF hadde en andel på 1,7.

Hos førstegangsfødende som fødte vaginalt i 2021 oppsto det store fødselsrifter hos 2,6 prosent av de fødende. Dette er det laveste nivået i perioden vi viser data for (2009-2021).

Hos førstegangsfødende som ble forløst instrumentelt i 2021 oppsto det store fødselsrifter hos 4,4 prosent. (Helsedirektoratet)

Av de fødselsrelaterte pasientskadesakene som er meldt inn i tidsperioden 1994–2008, som gjelder både mor og barn, skyldes 9 av 10 fødselsskader menneskelig svikt, ifølge Forskning.no i 2015. I gjennomsnitt var det 100 saker i året i denne tidsperioden.

Skrekkpropagandaen om fødsler står i så måte ikke til troende, tross at barnefødsel er en kjempebelastning på kvinnekroppen. Men kvinner er laget for det.

Med skrekkpropaganda, klimakrise og illusorisk frihet til side, er det selvsagt opp til hver enkelt å velge sin reise gjennom livet. Personlig kan jeg også remse opp en hel rekke grunner til å la være å få barn; transideologi som resulterer i lemlesting barn og unge voksne, konsekvensene av masseinnvandring som vold og rasisme mot den norske befolkningen, et tyranni i anmarsj, innskrenkingen av ytringsfrihet og tap av faktisk frihet, digital ID, myndighetenes ran av middelklassen, de store menneskeskapte naturødeleggelsene som følge av den såkalte klimakrisen, tvangsmedisinernig med eksperimentelle produkter og angrepet på kvinnekjønnet, for å nevne noen. Et kjønnsløst samfunn uten reproduksjonsevne er ikke akkurat idealet jeg ønsker å føde barn inn i heller.

Klimakrisen, pandemikrisen, kjønnsløshet (les: identitets- og transideologi), samt polarisering gjennom rasisme og politisk ståsted (les: urettmessige stempler om ekstremisme)  er bare ytre ferniss, det er støy som skjuler den egentlig agendaen, som er å monopolisere alle verdens ressurser til fordel for verdens fascister. At det ikke gjennomskues, er en katastrofe.

Mennesket er verdens sterkeste ressurs, men vi knebles gjennom slike absurde argumenter som at vår pusting forgifter jorden vi lever på.

Vi lever i en tid hvor alt er snudd på hodet, hvor kvinner settes opp for å feile. Kvinner kritiseres for å ikke velge familieliv, mens de betingelsesløst gis prevensjon som kanskje nettopp bidrar til feil valg av partner og feil prioriteringer. Kvinner blir fortalt at de er like menn, at menn kan være kvinner, og at menn er bedre kvinner enn kvinner. Dessuten er kvinner «fødepersoner,» om noe. Hyllesten av kvinnen er begravd sammen med de kvaliteter som gjør kvinner til mystiske og magiske vesner. I våre dager er feminismen er antikvinnelig.

Det er ikke bare kvinnen som lider. Dette er et angrep på menneskeheten.

Det er kanskje ikke så underlig at fødselstallene går ned, og da har vi ikke en gang vært innom hvordan samfunnssystemet er rigget for å tvinge kvinner ut i arbeid og la staten oppdra barna, fremfor dem selv. Men å hvile sin beslutning på et fundament av løgner om at moder jord spares om du som kvinne ikke føder, er like stupid som å hevde at migrasjon løfter verdens fattige ut av fattigdom. Det ene barnet som «spares» for livet kan i så måte likestilles med den ene migranten som for forbedret levestandard ved å jukse seg inn i Vesten.

– Jeg ser jo at det kan være kjempehyggelig å få barn og skape sin egen familie, men det er jo et ekstremt stort ansvar, og en enorm forpliktelse. Jeg har veldig respekt for alle som får barn, det krever mye av et menneske, sier Lindgaard.

Ja, det er et stort ansvar, men det er et enda større ansvar å sørge for at samfunnet vi lever i er levedyktig. Ved å bruke klima og selvrealisering som argument for å dytte samfunnet enda lenger ned i gjørma, gasslighter du både deg selv og medmenneskene dine: Du tar liksom ansvar ved å slippe ut mindre CO2 og hindrer ett menneskes forbruk, tilsynelatende, så da innbiller du deg at du er ansvarlig, men i realiteten er du ansvarsløs overfor Norges framtid. Hvem skal ta vare på de gamle, syke og svake dersom alle skulle selvrealisere seg? Hvis hver generasjon skal selvrealisere seg, kan vi kysse Norges eksistens adjø.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus her!