Det står skrevet: Den målestokken man måler andre med, vil man selv bli målt med. Norske journalister og journalister generelt ser ut til å ha glemt hva det innebærer.

Det vi savner i dekningen av sagaen om Erna og Sindre, er det som kalles den menneskelige faktor. Det som gjør oss til mennesker. Jeg hører ikke at den faktoren er med i medienes utlegninger. Det er som å stille opp en ligning med en stor ukjent.

Lev Tolstoj sier at lykkelige ekteskap ligner på hverandre, men de ulykkelige er ulykkelige hver på sin måte.

Vi har oppdaget ukjente, overraskende sider ved forholdet mellom Erna og Sindre. Jeg tror Erna på at hun ikke visste eller forsto. Da hun ante ugler i mosen, var det så tett på valget (8. september) at favoritten ikke ønsket å ødelegge sine egne sjanser. Så uegennyttig er ikke Erna at hun ofrer sin egen fremtid og karriere.

Men journalistene synes de har rett til å fradømme henne den. I Debatten tirsdag var det sågar en av deltakerne som mente at Sindre aldri kunne få adgang til statsministerboligen igjen hvis Erna skulle bli statsminister på ny. Han mente hun burde skille seg!

Slike utspill markerer at journalister ikke har noen hemninger når det gjelder en politiker de ser sitt snitt til å ta ned. De er som haier som lukter blod i vannet.

Erna har tykk nok hud til å komme igjennom stormen. Det er verre med Sindre. Det er mange omstendigheter her som tyder på svært dårlig dømmekraft for en som er gift med landets statsminister.

Alle kort må på bordet, men pressen må avstå fra å være aktor og dommer. La velgerne dømme, det er til syvende og sist de som har siste ord. En for voldsom fordømmelse fra journalistene kan slå kontra. Velgerne er mer menneskelige enn journalistene.

Glasshuset

Journalistene ser splinten i borgerliges øyne, men ikke bjelken i sine egne. De samme mediene som korsfester Erna, har i årevis frikjent presidenten i USA som oppfører seg som overhodet for en mafiafamilie. Norske journalister er overbevist om at bare de tror sterkt nok, forsvinner virkeligheten.

Det er ikke bare Biden-familien, FBI, CIA, justisminister Garland, Mayorkas og en rekke andre som må legge hodet på blokka, men også journalistene som har forsvart dem i tykt og tynt. Til å begynne med gikk det greit. Nå lugger det, og det skal bli enda tyngre utover høsten når høringene sendes live i primetime.

En lærdom av Solberg-saken bør være at integritet er noe man enten har eller ikke har. Man kan ikke ta den av og på som en skjorte. Jeg mener det også er en sammenheng mellom privatliv og yrke. Å være journalist og politiker handler om tillit. Ikke bare når noen ser deg.

Integritet

Norske medier har forspilt sin integritet over mange år, og stadig flere har oppdaget det. De forsøker å ta igjen det tapte når de får en sjanse. De vil nå bevise sin moralske overlegenhet, og de har en takknemlig oppgave. Loddene rundt den skyldiges hals blir stadig tyngre.

Men det er ikke slik det fungerer.

Hva hvis den skyldige går til bunns? Hvordan vil de leve med dét?

I bunnen for pressens virke ligger noen uskrevne regler. Hvis du vil at andre skal oppføre seg, må du anvende samme standard selv.

Vi dumper over saken om regjeringsadvokaten som var på smøreturen til Nicolai Tangen og var referanse for Tangen i intervjuprosessen. De var så gode gamle venner. Men regjeringsadvokaten slutter aldri å være regjeringsadvokat, like lite som Erna sluttet å være statsminister. Hvis det skal måles, må det være med samme målestokk.

Ikke likhet for loven for de røde

Men Norge ligger solid på den røde siden, og den opererer med to målestokker: én for Loke og én for Tor. Dét har Demokratene i USA holdt med på i syv år, og de er i ferd med å ødelegge det amerikanske demokratiet.

Tenk hvis Høyre og Erna ville lære noe av hvordan mediene utøver sitt røde herredømme. Folk vil gjerne ha igjen et borgerlig parti, ikke bare fargen blå.

Den menneskelige dimensjon

Erna/Sindre-saken har en menneskelig dimensjon som må håndteres med en viss taktfølelse.

Sindre utviste utroskap overfor sin ektefelle. Men det samme gjorde Frithjof Jacobsen da han var leder for kommentarseksjonen i VG uten å fortelle Hanne Skartveit og resten av kollegiet at han hadde innledet et forhold til Ap’s stortingsrepresentant Jette Christensen. Anders Giæver, som han var podcastmakker med, visste ingenting. Jacobsen hadde skrevet om motsetningene innen Arbeiderpartiet og maktkampene mellom Hadia og Giske uten å tone flagg innad. Da ville han blitt tatt av som inhabil. Det er utroskap, både menneskelig og profesjonelt.

Problemet er journalisters forhold til sex. De har gjort utroskap til noe dagligdags og akseptabelt. De har vært med på å desavuere og degradere ekteskapet. Det kan bli en profesjonell bumerang.

Folk ser, og folk vet, men de sier ingenting.

For å opprettholde standarden vi vet at de ønsker skal gjelde, må noen huske. Én side kan ikke sitte med fasiten.

For at standarden skal fungere, må alle parter underkaste seg og tilstrebe upartiskhet. Standarden opprettholdes gjennom sannhetssøken, som igjen forutsetter en tredje instans.

Dette var en gang i tiden selvinnlysende, men er nå «glemt».

Standarden må gjenopprettes.

Kjøp «Mesteren og Margarita»!