Den amerikanske fysikeren John Clauser holder sitt nobelforedrag i Stockholm den 8. desember 2022. Stillbilde: Nobelprisens offisielle YouTube-sider.

FNs klimapanel (IPCC) har 40 forskjellige klima­modeller som alle sies å spå en fremtidig klima­katastrofe, men alle modellene er dårlig vitenskap, fremfor alt fordi de ikke fanger opp skyenes virkning på klima­systemet, sier John Clauser, som vant nobelprisen i fysikk i 2022 for sitt bane­brytende arbeid om kvante­sammen­filtring.

Clausers fullstendig knusende dom over den viten­skapelige kvaliteten til den modell­baserte klima­forskningen falt i et intervju som Jan Jekielek nylig gjorde med ham for Epoch Times.

Intervjuet fant sted mindre enn en måned etter at Clauser hadde undertegnet et dokument fra den klima­viten­skapelige og -politiske tenketanken Clintel Foundation, der 1600 vitenskaps­folk erklærer at det ikke finnes noen klimakrise, og at de vestlige landenes klima­politikk derfor er skadelig.

Clauser forteller at han har vært interessert i klima­forskningen helt siden starten, og at han er foruroliget over hvor dårlig viten­skapelig kvalitet den har. I 2010 gav han svar på flere fore­spørsler om saken fra American Physical Society, som alle ble ignorert, sier Clauser.

Han er også kritisk til at Nobelprisen i fysikk for 2021 premierte klima­modeller som etter hans skjønn er desperat util­strekkelige, noe han selv fortalte til komiteen i Stockholm i forbindelse med pris­utdelingen i 2022. Den dominerende prosessen for kontroll av klima­systemet, altså skyene, er fullstendig feil­identifisert, hevder Clauser.

Da klimasaken dukket opp, skjønte jeg svært raskt at skydekket har en kraftig virkning på jordens varme­tilførsel, at skyene reflekterer en enorm mengde lys tilbake til verdens­rommet. Så leste jeg alle de forskjellige rapportene fra IPCC og National Academy om dette. (…) Da jeg leste disse rapportene, ble jeg forferdet over hvor slurvete arbeidet var. Spesielt var det veldig tydelig selv i de tidligste rapportene og frem til i dag at skyene ikke ble forstått i det hele tatt og svært util­strekkelig behandlet. Det er rett og slett dårlig vitenskap.

Fysikeren Steven Koonin peker på grunnleggende svakheter i klima­modellene i sin bok «Usikker vitenskap», fortsetter Clauser.

Det er en veldig viktig bok, og det grunn­leggende budskapet er at IPCC har 40 forskjellige datamaskin­modeller som alle kommer med spådommer, og som alle ifølge mediene forutsier en apokalyptisk klimakrise. Problemet er at de er innbyrdes voldsomt motstridende i sine spådommer. Ikke én av dem er i stand til å gjøre retro­aktive spådommer, altså forklare Jordens klima­historikk de siste hundre årene.

Han synes dette er veldig plagsomt, og han sier eller tror derfor at det mangler en viktig del av fysikken i praktisk talt alle disse modellene.

Steven Koonin. Stillbilde: Hoover Institution / YouTube.

Det som mangler, er fremfor alt skyenes virkning på klima­systemet, sier Clauser. I National Academys rapport fra 2003 innrømmes det sågar at denne virkningen ikke er forstått.

Skyene, som dekker mellom en og to tredjedeler av Jordens areal, er en kraftig termostat for planeten, fortsetter han:

Skydekkets andel svinger ganske dramatisk både på daglige og ukentlige tidsskalaer. Det er dette vi kaller været. Du kan ikke ha vær uten skyer. Det er disse svingningene i Jordens skydekke som skaper en sol­lys­reflekterende termostat som kontrollerer klimaet, som kontrollerer Jordens temperatur og stabiliserer den veldig kraftig og veldig dramatisk, og det er en mekanisme som hittil har vært totalt ubemerket.

Dette er elefanten i klima­forskningens rom, mener Clauser. Den er lett synlig, men ingen ser ut til å ta notis av den, selv om variasjonen i skydekket har en virkning på Jordens energi­balanse som er 200 ganger kraftigere enn effekten av klima­gassene CO₂ og metan, hevder han.

Clauser skisserer hvordan den stabiliserende virkningen fungerer som en termostat:

Når skydekket over verdenshavene er lite, kommer det mye varme til planeten. Men når havvannet fordamper og danner skyer, reflekteres mye mer av solstrålingen tilbake til verdensrommet, og da kommer det lite varme. Med lavere temperatur avtar skydannelsen og med nedbøren reduseres også skydekket igjen, og slik har man en selv­regulerende syklus gående.

Dette medfører en variasjon i tilført effekt på rundt 100 watt pr. kvadratmeter, mens virkningen av CO₂ bare er en halv watt, forklarer Clauser, som mener dette burde få politiske konsekvenser:

Dette er den klart viktigste kontroll­mekanismen for Jordens temperatur og klima, og den overskygger effekten av CO₂ og metan. Alle statlige planer som er laget for å begrense CO₂ og metan bør umiddelbart droppes. Vi bruker flere tusen milliarder dollar på dette her.

Stillbilde: NASA.

Klimapanelets rapporter nevner ikke den enorme variasjonen i skydekket, selv om det er av stor betydning for Jordens energi­balanse, fastslår Clauser.

I stedet antar modellene en bestemt reflekterende evne for Jorden, som antar at ca. 30 prosent av sollyset blir reflektert. Om det i stedet var 31 prosent, ville det ha større innvirkning på klimaet enn om CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren ble fordoblet.

Så hvordan kan klimamodellene unnlate å ta hensyn til den store variasjonen i skydekket? spør Clauser.

Jekielek konstaterer at verden tror fullt og fast på ting som i best fall er høyst usikre:

Da vi snakket sammen offline, nevnte du at på dette området er det ganske mye pseudo­vitenskap, i hovedsak ting som er akseptert som sanne, men som ikke har blitt strengt bevist på noen måte.

Clauser trekker spesielt frem den feilaktige troen på at det er blitt mer ekstremvær, og nevner en viktig konsekvens av troen på pseudo­vitenskap:

Er du virkelig villig til å satse flere tusen milliarder dollar på at du vet hva som er riktig?

De som har satt sin prestisje i saken, er det:

Et av problemene jeg har støtt på, er at når du først har tatt en avgjørelse basert på denne uriktige informasjonen, er du langt på vei bundet til å forsvare den. Mennesker med stor makt som har tatt disse avgjørelsene, er svært misfornøyde med å bli avslørt eller anklaget for å ha tatt feilaktige avgjørelser til tusenvis av milliarder dollar.

Det er også grunnen til at du ikke kan lese i noen av verdens tone­angivende aviser at fjorårets nobel­pris­vinner i fysikk i praksis sier at de vestlige landenes klima­politikk er skvatt hakke gal. Det er pinlig for mediene som ikke har sett det selv, og derfor må være med på galskapen.

Derfor har vi nå også endt opp i en situasjon der viten­skapelig desinformasjon har fått status som kvalitets­informasjon, og motsatt. Med kunstig intelligens kan dette problemet forsterkes, frykter Clauser.

Et av problemene er at det ikke finnes anstendige fakta­sjekkere. Hvordan vet en fakta­sjekker hva som er sant og hva som ikke er det?

Han kan ikke vite. Dette har spesielt blitt tydelig med disse nye programmene som ChatGPT. Den er bedre til å spre desinformasjon enn programmets forfattere. Den finner rett og slett opp ting etter behov.

Den systematiske uærligheten smitter over på vitenskapen, som risikerer å korrumperes fullstendig, også helt til topps, og en av konsekvensene er at FNs klimapanel sprer pseudo­vitenskap.

All klimapolitikken er en meningsløs sløsing med tid, penger og krefter som kunne vært brukt bedre, og bør avvikles umiddelbart, men det vil ikke skje fordi ingen vil innrømme å ha begått feilgrep av så kolossale dimensjoner, mener Clauser.

– Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan problemet med desinformasjon skal løses, ikke minst fordi reell desinformasjon nå brukes til å bekjempe innbilt desinformasjon, og når dette forsterkes av kunstig intelligens, er det en katastrofe, avslutter nobel­pris­vinneren i fysikk for 2022.

* * *

For vår egen del kan vi legge til at russere, østeuropeerne og andre som levde bak jernteppet under kommunismen, hadde en fordel på den tiden som Vesten ikke har i dag: De visste at de ble lurt. I vår del av verden tror folk fremdeles at vi har et fritt og fungerende ordskifte som forhindrer slikt, i det minste på så kolossal skala, og i hvert fall på vitenskapens område.

Men sånn er det ikke lenger. Klimasaken viser at sannheten også i våre samfunn kan erstattes av massiv løgn. Da Den katolske kirken hadde sitt kulturelle hegemoni i middelalderen, var den ikke i nærheten av å oppnå den tanke­kontrollen som nå pågår i vår hyper­oppkoblede hverdag.

Klimakirkens geosentriske, eller kanskje snarere antropo­sentriske, verdensbilde står så sterkt i dag at Clauser er like maktesløs som Galileo var for 400 år siden. I dag er det mørkere i hele Vesten enn det var i Europa i 1623.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.