«Rich men north of Richmond» er den mest populære sangen i USA akkurat nå. Den forteller mer om hva som rører seg på den amerikanske grasrota enn du noensinne finner i leder­artikler i Washington Post og New York Times eller i rapporteringen fra de narrativ­styrte norske copy/paste-korrespon­dentene som løper som hjernedøde høns i ring i Washington D.C.

Oliver Anthony kom ingenstedsfra og gikk rett til topps på Billboards Hot 100-liste. Det har ikke skjedd før. Det forteller noe om hvordan sangeren og teksten hans har truffet sentral­nerve­systemet hos den amerikanske grasrota.

Han synger om oppgittheten hos vanlige folk som sliter skjorta av seg for å få endene til å møtes. Han synger om sinnet over korrupte politikere som mesker seg i Washington på vanlige folks bekostning.

Sangen er et genuint og intenst stykke formidlings­kunst som går langt utenpå woke Hollywood og den liberale underholdnings­industriens fake- og narrativ­styrte masse­produksjoner.

Den representerer et stykke politisk sosiologi på 3 minutter og 11 sekunder i beste amerikanske folk music-tradisjon, med en klar linje tilbake til Woodie Guthrie. Den får leder­kommentarene i Aftenposten og VG og de såkalte USA-kjennerne i NRK til å fremstå som latterlig ignorante om hva som egentlig foregår i amerikansk politikk. Og den går langt utenpå alt du kan lese i fagbøker i stats­vitenskap om amerikansk politikk.

Jeg har i løpet av de siste årene tilbrakt en del tid i USA, mye i North Carolina, knapt et par steinkast unna Richmond i Virginia, hvor Oliver Anthony kommer fra. Jeg har sett oppgittheten i ansiktene på nært hold, over store deler av USA. I rustbeltet mellom de store byene på øst- og vestkysten. Og i red dirt districts på landsbygda.

Folk er forbanna, der som her. De er forbanna over donordrevne politikere på begge sider som har stjålet demokratiet fra dem, som har kontroll over statsmakten og ved hjelp av den skalter og valter med skatte­pengene til egen fordel.

Dette er på mange måter en gravferds­sang. Det er begravelsen til The American Dream vi er vitne til. Det er den sure sannheten som legges på bordet i en tid hvor den allmenne løgnen rår.

Bondegutten synger The blues på den eneste måte han vet å uttrykke seg. Han hyler den ut i skogen, på en dyp, sår og desperat måte. Men det er presist både verbalt og musikalsk. Ikke en sur tone eller banale tekst­elementer. Og det treffer hardt og brutalt. Dette er skarpe observasjoner fra en intelligent og engasjert borger.

I’ve been sellin’ my soul, workin’ all day
Overtime hours for bullshit pay
So I can sit out here and waste my life away
Drag back home and drown my troubles away

Det er sin egen historie han forteller. Anthony jobber på en fabrikk i North Carolina til minimum wage ($ 14.90). Han arbeider ikke for å leve, men for å overleve. Som de fleste i den amerikanske arbeider­klassen lever han fra hånd til munn fra én lønns­slipp til den neste.

Kredittkort­gjelden har vokst seg skyhøy. 23 % rente. Ingen real­lønns­vekst på over 35 år. Få har reserver å tære på. Få har håp om å komme ut av gjelds­fella. Den politiker­styrte globaliser­ingen har sendt arbeids­plasser og inntekter til Kina og andre lavkost­land. En woke-gal politisk elite tjener fett på det hele og levner lite håp om bedre tider.

It’s a damn shame what the world’s gotten to
For people like me
And for people like you
Wish I could just wake up
And it is not true
But it is
Oh, it is.

Han sier at det er en skam, og at det ikke behøver å være slik. Det var ikke slik før. Han husker hvordan det var. Men The American dream er borte. Verden har forandret seg. Det vi hadde, er et fjernt minne. Han savner landet sitt.

Livin’ in the new world
With an old soul
These rich men north of Richmond
Lord knows they all just wanna have total control
Wanna know what you think, wanna know what you do
And they don’t think you know, but I know that you do
‘Cause your dollar ain’t shit and it’s taxed to no end
‘Cause of rich men north of Richmond

Han synger om den politiske eliten i D.C., north of Richmond. Snakke­hodene. De tomme dressene. Donor­styrte politikere som mimer etter monitorer bak skudd­sikkert glass og snakker oss i søvn. Han snakker om politisk hånd­plukkede byråkrater, lobbyistene og en prostituert presse som vegeterer på hverandre på skatte­betalernes og velgernes bekostning. De blir mer og mer korrupte og rikere for hvert år som går. Det er deres skyld. Nå vil de ha total kontroll og bestemme hva vi skal tenke og hva vi skal gjøre.

Wanna know what you think
Wanna know what you do

Det er overvåkings­staten, covid-restriksjonene, narrativ­styringen, sensuren, det kontant­frie samfunn for å få full kontroll med penge­strømmene og skatte­innkrevingen, ansikts­gjen­kjenning, algoritmer og kunstig intelligens som kan avsløre hva vi tenker og kameraer overalt som viser hva vi gjør. Tyrannene som aldri får nok kontroll.

They don’t think you know
But I know that you do

De tror vi er idioter. At vi ikke skjønner hva som skjer. Og at de slipper unna med det. Men vi skjønner hva som skjer. Men tør ikke si ifra. For gjør vi det, blir vi utstøtt. Vi mister jobben. Vi ender på gata under en bro.

Cause your dollar is crap
And there is tax to no end

Inflasjon og penge­politikk spiser opp det lille vi klarer å skrape sammen. Samtidig skatt­legger de livet av oss for å dra inn penger til alle mulige slags idiotiske prosjekter som tjener dem selv mer enn det tjener skatte­betalerne.

I wish politicians would look out for miners
And not just minors on an island somewhere

For politikerne er mer opptatt av pedofil omgang med mindre­årige enn av arbeidsfolks kår.

Hvor er for eksempel Jeffrey Epsteins kundeliste blitt av? Vi vet at vår egen Terje Rød-Larsen var hyppig gjest. Men det var mange flere høyt på strå i Norge som pleiet omgang med Epstein. To tidligere norske stats­ministere og en kommende dronning har vært nevnt. Men det hele er dysset ned av en presse som vet mer enn de vil/tør skrive.

Lord, we got folks in the street, ain’t got nothin’ to eat
And the obese milkin’ welfare
Well, if you’re five-foot three and you’re three hundred pounds
Taxes ought not to pay for your bags of Fudge rounds
Young men are puttin’ themselves six feet in the ground
‘Cause all this damn country does is keep on kickin’ them down

Så kommer en strofe som viser til fedme­epidemien og det absurde i en velferds­stat som innebærer at mange av dem som vil jobbe, ikke får jobb, men må leve på gata, uten noe å spise, samtidig som andre, som kan jobbe, lar være og i stedet spiser seg over­vektige og syke ved hjelp av sosiale stønads­ordninger.

Er det noen som tror at «NAVing» er forbeholdt Norge? Det er det ikke. Det er enda verre her, med nesten dobbelt så mange på sosialstønad og på sykelønn som snittet i OECD.

Det skjer mens hvite arbeids­føre og hetero­seksuelle unge menn blir satt bakerst i køen og overlatt til alkohol-, pille­misbruk og narkotika i et gjennom­feminisert og sexfiksert samfunn hvor liberalismen har utviklet seg til en totalitær og ekstrem woke-galskap.

USA mister nå årlig flere (omkring 65.000, hoved­sakelig unge menn) til narkotika- og pille­misbruk enn USA hadde falne under hele Vietnam-krigen.

Lord, it’s a damn shame what the world’s gotten to

Det er interessant og forstemmende å se hvordan liberale medier og hele venstre­siden i Norge har falt ned på feil side av historien. De skjønner rett og slett ikke hva som foregår. Og på samme måte som med omfavnelsen av kommunismen i Russland, Maos totalitære Kina, Hoxha sitt Albania og Pol Pots brutale Kambodsja har de nå gått seg fullstendig vill i ekstrem­feminisme, woke-galskap og klima­hysteri, og glemt vanlige folk og en arbeiderklasse de en gang i en fjern fortid mente de representerte, men som de nå forakter.

Men det er fortsatt håp. The American Dream, med muligheter for alle til å slå seg opp og komme frem, er ikke helt død. Etter utgivelsen av videoen har Oliver Anthony fått tilbud om en plate­kontrakt til 8 millioner dollar. Det hører med til historien at han har takket nei til tilbudet.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!