Hvordan ser Norge ut i 2030 når 55% av CO₂-utslippene skal være fjernet? Har vi kraftoverskudd? Har vi kraftmangel? Har vi stabil eller ustabil kraftforsyning?

Hvordan vil prisene på kraft og det generelle kostnadsbildet være? Norske velgere er bekymret. Klimarealistene har invitert alle stortingspartiene og Industri- og Næringspartiet til debattmøte på Litteraturhuset mandag 28. august, men bare ett parti stiller. Det er et demokratisk problem.

Norges tilknytning til ACER, nye kabler til Tyskland og England kombinert med elektrifisering av olje- og gassvirksomheten på land og til havs, la grunnlaget for at strømprisene gikk i taket høsten 2021. Utbruddet av krig i Europa og gassmangel hjalp heller ikke. Så kom inflasjonen for fullt, deretter en rekke rentehevinger. Til tross for strømstøtte har en rekke næringsdrivende fått svært vanskelig økonomi. Vanlige husholdninger strever nå med en vond kombinasjon av høye priser, høye renter og et dystert fremtidsbilde.

Myndighetene har svart med en energipolitikk som baserer seg på kraftig utbygging av vindkraft på land og senere til havs – en utbygging som myndighetene vil subsidiere. Altså økt pengebruk. Produksjon av stabil norsk vannkraft koster 12 øre pr. kWh. Ny kraft fra vind og sol koster fra 10 til 30 ganger mer, og blir altså svært dyr og samtidig upålitelig. Blåser det mye, har den liten økonomisk verdi, blåser det lite må forbrukeren tilbys balansekraft av samme størrelse.

Myndighetene vil fremme et «grønt skifte» som forutsetter kraftig økning av industrielt strømforbruk: Batterifabrikker, serverhaller, blå og grønn hydrogenproduksjon og CO₂-lagring, flere av disse tiltakene med statlig støtte. Økt strømforbruk følger også av e-transport, elektrifisering av oljeinstallasjoner, og forbud mot olje og gass til boligoppvarming, det siste en særnorsk tilleggsbelastning. Hvor skal all kraften komme fra? Forbrukerne frykter permanent høye strømpriser. Disse problemstillingene ønsker velgerne svar på.

Pensjonsfond investerer nå tungt i «det grønne skiftet», parallelt med at vi erfarer ulønnsomme vindparker, ulønnsom batterisatsing og Oslos stansede CO₂-fangstprosjekt. Dette skaper uro for velferd og fremtidige pensjoner.

Klimarealistene har høflig kontaktet alle stortingspartier samt Industri- og Næringspartiet, og invitert dem til å diskutere energipolitikken på Litteraturhuset i Oslo – etter Arendalsuka – men kort tid før kommune- og fylkestingsvalget. Møtet er uttrykkelig arrangert på partinøytralt grunnlag med like muligheter til innledning og debattinnlegg for inntil fire partier.

Høyre og Arbeiderpartiet, våre største parter har takket nei; SV og KrF har takket nei; Senterpartiet, Venstre, Rødt og MDG har valgt å ikke svare. Fremskrittspartiet vurderer å stille. Industri- og Næringspartiet stiller.

Kjell Erik Eilertsen, leder for energipolitisk utvalg i INP vil holde innlegg og innlede til debatt. Vi har holdt muligheten åpen for de andre partiene, ved å holde av tre plasser, men de har ikke kommet tilbake innen fristen. Og her er problemet:

Demokrati
Når velgerne i et valgår opplever å stå i en vanskelig og usikker situasjon, og samtidig ikke får politikerne i tale, så er dette et svakhetstegn ved vårt demokrati. Vil vi godta at samfunnets øverste tillitsmenn en bloc ikke vil belyse hvilke tanker partiene deres har om forholdet mellom energipolitikken, klimapolitikken og velferdsstaten? Eller skyldes det at man er svar skyldig? Måten våre politiske partier opptrer på – i sammenstimlet taushet – er et trist skue.

Sverre Alhaug Høstmark, styreleder Klimarealistene
Knut Åm, nestleder Klimarealistene

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.