I et mislykket frontalangrep på FrPs Sylvi Listhaug hevder Høyres Arina Aamir at «kriminelle ungdommer er som meg og deg», før hun legger ansvaret for kriminelle barn og unge med innvandrerbakgrunn på staten. Det er alltid alle andres feil når unge innvandrere tyr til kriminalitet, men dét er en forenkling av virkeligheten, Aamir.

«Det mener jeg er en forenkling av virkeligheten», skriver Aamir i et debattinnlegg i Nettavisen. De ønsker jo ikke å bli kriminelle, de trenger bare å bli sett, skriver hun, før hun lemper foreldrenes ansvar over på staten og ber staten om å rydde opp.

Mange av ungdommene som havner på feil spor, har blitt oversett av familie, skole og venner gjennom hele sin oppvekst. De trenger å bli sett. De trenger å bli ivaretatt. Vi må hjelpe dem på veien.

Mange vil påstå at det ikke er samfunnets oppgave å ivareta disse guttene og sikre dem muligheter, men hvis ikke vi iverksetter de rette tiltakene, blir ungdomskriminaliteten et samfunnsproblem som angår hele samfunnet, og ikke bare en guttegjeng.

I sann sosialistisk ånd utøver Høyres bystyrekandidat Aamir ektefølt sosialisme når hun hevder at det er politikeres oppgave å lage en skole og et samfunn hvor ingen barn føler seg utenfor.

Politikernes oppgave er å lage en skole og et samfunn hvor ingen barn føler på et utenforskap.

For uavhengig av hva noen måtte mene, så er det politikernes ansvar å sørge for at norske barn blir inkludert og ikke ekskludert. Hvis noen mener noe annet, er det et samfunnsproblem.

Det er altså et samfunnsproblem dersom du mener det er foreldrenes oppgave å oppdra barna sine. Det er et samfunnsproblem dersom du mener at vi ikke kan lage flere barn enn det vi evner å ivareta.

Nei, Aamir, det er et samfunnsproblem at vi har politikere som setter dørene til Norge på vidt gap og inviterer inn kulturer som er i full kollisjon med vår egen, mennesker som forventer at vi, samfunnet, skal forsørge dem og oppdra barna deres.

Det er også et samfunnsproblem at vi har politikere som deg, som vil frata foreldrene ansvaret for egne barn og sy puter under armene på både mor, far og barn. Det er dessuten et samfunnsproblem at vi har en stor gruppe som produserer ungdomskriminelle som følge av manglende assimilering og tilpasning.

Når Ali bor i en trang leilighet med fire andre søsken, har foreldre som ikke har tid til å se han og ta vare på han fordi de jobber dobbel skift, og går på en skole hvor han heller ikke føler seg sett, så er han langt mer sårbar for å havne i kriminelle miljøer enn Ola eller Anders på vestkanten.

Når han blir kastet ut av hjemmet i ti-ellevetiden fordi småsøsknene må sove, og må være ute i gatene, blir han automatisk mer sårbar for å bli rekruttert inn i kriminelle miljøer enn andre barn som har egne soverom og et større hus hvor man kan oppholde seg i, dersom man har småsøsken som skal sove.

Interessant utfører Aamir en sammenligning av Ola og Ali, og det gjør hun helt rett i, for det ligger et kulturelt fundament for barneoppdragelse her. Det betyr ikke nødvendigvis at Ola ikke kan velge gjengkriminalitet, men sannsynligheten for at Ali velger det fremfor Ola, er mye større.

Vi kan godt snakke om utenforskap, men da må vi granske det utenforskapet som skapes av foreldrene som nekter å tilpasse seg det norske samfunnet. Vi har et arkivskap fullt, men for ordens skyld kan vi jo trekke fram eleven som nektet å håndhilse på rektor. Foreldre som ikke kan norsk. Foreldre som får flere barn enn de kan betale for og følge opp.

Sannheten er at dette utenforskapet er et aktivt valg, men det er altså storsamfunnets ansvar? Den går ikke. Det du sier her, Aamir, er at det er vårt ansvar at vi har en økning i ungdomskriminelle fordi deres foreldre får flere barn enn det de klarer å se til.

For jeg selv er fra Stovner. Jeg kjenner noen som havnet i feil miljø.

Det var ikke et aktivt valg hvor målet var å bli kriminell. De gjorde det fordi de aldri følte seg sett, men de kriminelle miljøene så potensial i dem. Det er farlig.

For å bekjempe denne negative trenden må vi begynne allerede i barnehagen.

Det må være mulig for de barna som ikke kommer fra en familie med god råd, å ha muligheten til å ha samme start som alle andre barn. At når de kommer på skolebenken så har de erfaringene fra barnehagen med seg, og når skolen er over så har de mulighet til å dra på AKS.

Hva betyr det «å bli sett?» Blir noen noengang «sett» av staten? Med unntak av overvåkning fra sikkerhetstjenester og politi som leter etter potensielle krenkelser med lykt og lupe? Staten gjør livet vanskelig for oss alle. Politikken som føres raserer middelklassen og privatøkonomien, så hvorfor skal Ali ha det så mye bedre enn resten av oss?

Jeg er selv fra Skjetten. Jeg kjenner til mange som havnet i feil miljø. Det var narkotika på alle hjørner. Det var kommunale leiligheter med et mangfold få opplevde på sent 1980- og tidlig 1990-tall i Norge. Jeg vokste opp fattig i mine tidlige år, med en forelder i utdanning uten inntekt, med søsken, på 2013 ghetto Skjetten. Det florerte med kriminalitet, og allerede da samlet barn seg i grupper for å rane og presse de andre barna for penger. Eiendeler ble stjålet over en lav sko, av andre barn. Jeg valgte likevel å ikke bli kriminell, i motsetning til flere av mine bekjentskaper.

Å skylde på fattigdom holder ikke. Jeg kan si det sånn: Jeg manglet aldri noe, slik jeg ser det. Men det var harde miljøer, og det var mange i samme situasjon. Det var mye jeg ønsket meg som jeg aldri kunne få som barn. Forskjellen på oss, den forskjellen som virkelig har verdi, er ikke om staten fôrer familien med «gratis» aktiviteter, pizza og annet. Forskjellen er det foreldrene som utgjør. Forskjellen ligger i barneoppdragelsen.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 13 år. I helgene var jeg flaskejente på Roma Brusshop. Det var ingen stat som ga meg noe som helst. Det var ikke gratis fritidsaktiviteter eller AKS. Om politikere har en oppgave her, så er det å legge til rette for et næringsliv som skaper arbeidsplasser for unge så vel som voksne, men dét er en politikk som ser ut til å tilhøre forrige århundre.

Personlig blir jeg forbanna når privilegerte politikere og sosialistiske «bedrevitere» hevder at ungdomskriminalitet har med såkalt utenforskap å gjøre. Det handler faktisk om foreldre og kultur. Jeg så flere fra min skole på Plata senere i livet, eller i hardbarka kriminalitet. Det er mangel på oppdragelse og grenser hjemme. Og når vi oppå det hele importerer en kultur som bare føder unger og lar dem løpe fritt –  ja, da får man kriminalitet!

Det var en innvandrerfamilie som satte sine dype spor i oss alle som vokste opp på Skjetten av mitt årskull. Vi kalte dem babushka-familien, ettersom alle barna, størrelsesmessig, like gjerne kunne vært babushka-dukker. Moren var kronisk gravid, og sønnene løp fritt fra svært tidlig alder. De var plageånder, og ingen ville ha noe med dem å gjøre. De steinet oss, slo oss og herjet på.

En gang tok vi igjen, og da kom a’ gravide mor ut for å slå oss med et kjøkkenhåndkle. Hvordan våget noen å krumme et hår på hennes perfekte sønns hode? Det var mitt første møte med en muslimsk storfamilie, offerkultur og narsissisme. Kulturen oppfostrer narsissisme, det var iallfall min observasjon. Og de skal ha og ha og ha, og de gjør aldri noe galt, enda de plager livet av omgivelsene sine. Med overlegg.

I mitt siste møte med den eldste sønnen var jeg nær ved å få juling av en gjeng voksne menn, av fetterne han tilkalte etter at jeg hadde klappet til ham på fotballstadion fordi han kastet steiner på størrelse av en knyttneve på oss. Jeg var da 15 år. Hverdagsterroren de utførte, pågikk fra vi gikk i barneskolen og gjennom hele ungdomsskolen.

Hva det ble av dem i voksen alder, vet jeg ikke.

Jeg er så inderlig lei av de tilsynelatende empatiske bedrevitende som tror man kan redde ungdommen fra seg selv ved å rasere resten av samfunnet. Som skal belønne regelrett bedriten oppførsel. De skal bare få og få og få. Hvem er det egentlig som er privilegert her?

Ikke får de skikkelig straff når de raserer andres liv heller. Når innvandrerungdom får som «straff» å plukke søppel for å ha ødelagt en ung jentes liv med gruppevoldtekt, nettopp fordi de er innvandrerungdom? Jeg skjemmes. Det er ingen skikkelig straff å spore for ungdomskriminelle som voldtar, raner, knivstikker og skyter.

Er det én jobb politikere har, så er det å skjerme samfunnet fra kriminelle som dreper, voldtar og raner, om de er barn eller voksne. Å legge ansvaret på «utenforskap» og at familiene får flere barn enn de greier å se til overfor resten av oss, det holder ikke.

De barna som fikk denne oppdragelsen på sent 1980- og tidlig 1990-tall, har mest sannsynlig barn selv i dag. Hvordan oppdrar de sine barn?

«Oppdrar» de barna sine slik i hjemlandene sine også?

Påstanden om at fattigdom skaper kriminalitet, er utdatert. Det er en unnskyldning for at Ali og Hassan kan gjøre som de vil. Det har ikke med økonomi eller trangboddhet å gjøre. Det er altfor mange fattige etnisk norske barn i dette landet, økende vel å merke med dagens politikk, til at denne forklaringen holder.

Sist jeg så køen til Fattighuset, var det ikke foreldrene til Ali eller Hassan som stod der, men vi vet at de står i kø på Nav månedlig, og at en sum av de pengene sendes ut av landet. Dersom det er penger det dreier seg om, skal du få et tips av meg, Aamir: Steng ned hawala-systemet, så skal du se at Alis mamma og pappa plutselig har mye mer å rutte med. Kanskje kan de oppgradere leiligheten, så Ali får sitt eget rom.

At barna blir kastet ut hjemmefra når søsknene skal sove, er ingen forklaring. Mange barn deler rom. Mange har søsken. Hva om Ali bare kan være stille eller lære at han må tilpasse seg sine omgivelser, slik alle vi andre må gjøre?

Og hvorfor er det alltid bare snakk om fattige innvandrerbarn? Hvorfor snakker vi ikke om fattige etnisk norske barn også? Hvorfor det? Er ikke dét en smule rasistisk? Hvem er det du representerer, Aamir? Er ikke dette selektiv representasjon?

Kanskje du skal se på kultur, Aamir? Kanskje er det nettopp det du gjør når du fremmer politikk på din egen gruppes premisser?

Som politiker bør du forkaste de utdaterte bortforklaringene du farer med. Du bør lære deg å favne hele Norges befolkning, det er faktisk dét en politiker skal gjøre, og som den kollektivisten du avslører deg å være, bør du sette samfunnets sikkerhet foran Alis behov og gjenåpne ungdomsanstalter.

Alternativt bør du vurdere å bytte politisk parti.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.