I en pressemelding 24. august 2023 forteller selskapet Blastr Green Steel at de har signert en intensjonsavtale med Lutelandet Offshore Site & Drydock samt Htwo-Fuel om å vurdere Lutelandet som mulig lokasjon for en en fabrikk som omgjør jernmalm til stålpellets gjennom grønn teknologi. Lutelandet ligger på nordsiden av innløpet til Sognefjorden, og fabrikken er ment å forsyne selskapets påtenkte produksjonsanlegg for såkalt grønt stål i Inkoo i Finland med råmateriale.

Intensjonsavtalen inkluderer en avtale om framleie av areal fra Lutelandet Offshore Site & Drydock (LLOF) til Blastr, og et samarbeid mellom Blastr og Htwo-Fuel for å sikre kraftkapasitet. Fabrikken vil kunne sysselsette omtrent 120 personer hvis den blir realisert. Pelletsfabrikken vil være en viktig del av Blastrs «verdikjede» for grønt stål. Selskapet hevder i pressemeldingen at Blastr utvikler «en unik, lønnsom forretningsmodell med et rekordlavt CO2-avtrykk for storskala industriell stålproduksjon, og at dette vil være en plattform for videre vekst.»

– Lutelandet er et svært attraktivt område for produksjon av råmateriale til stålverket vårt, med industriell infrastruktur allerede på plass, med tilgang til dypvannskai og ren fornybar energi fra vannkraft og nærliggende vindkraftanlegg, sier Hans Fredrik Wittusen, administrerende direktør i Blastr Green Steel.

Store visjoner og hårete mål

Blastr oppgir at målet er å produsere 6 millioner tonn årlig med høykvalitets DR-pellets som råmateriale for det planlagte stålverket i Inkoo i Finland, mens halvparten av den tenkte produksjonen vil bli solgt til Cargill Metals for distribusjon på det voksende verdensmarkedet for DR-pellets. For LLOF Site & Drydock er intensjonsavtalen et håp om større aktivitet.

– Blastr passer godt inn på Lutelandet og vil fremskynde utviklingen og samarbeidet mellom nye grønne industrier på vårt område. En pelletsfabrikk av denne type og størrelse bringer ny kompetanse, arbeidsplasser og betydelige investeringer til Lutelandet og regionen, kommenterer Tor Gjertsen, styreleder i pressemeldingen.

Samtidig signerte Blastr en intensjonsavtale med Redcar Bulk Terminal (RBT) i Teesside, Storbritannia, som en annen mulig plassering av pelletsfabrikken. Ved å vurdere to lokasjoner parallelt beholder Blastr handlingsrom for å utvikle og optimalisere verdikjeden. Det er heller ikke utenkelig at denne dualiteten vil kunne brukes som brekkstang for å utløse mer subsidier fra norske myndigheter, slik FREYR i Mo i Rana gjør. Gi oss mer penger, eller vi flytter til USA og nyter godt av president Bidens subsidiepakke Inflation Reduction Act i stedet.

Hvordan lager man «grønt stål»?

Vanlig stålproduksjon innebærer at man bryter jernmalm, som ikke finnes på Lutelandet. Malmen blir raffinert til jernoksidkuler, såkalte pellets, som så gjøres om til stål. For å få dette til, må oksygenet fjernes fra jernoksider, ellers sitter du igjen med en haug med rust, og den vanlige metoden er å smelte jernoksidpelletsene sammen med koks, noe som får hvert karbon-atom til å binde seg til to oksygenatomer. Dermed forlater oksygenet jernet i form av karbondioksid, og man sitter igjen med rent jern.

«Grønt stål» er basert på at fossil energi må erstattes med noe annet. Planen er å smelte jernpelletsen med strøm, og erstatte koksen i smelteovnene med hydrogengass, så hvert oksygenatom binder seg til to hydrogenatomer, som gjør at oksygenet skilles fra jernet i form av vanndamp, og vips, så har man «grønt stål». Dette fungerer i teorien, men det man får på kjøpet, er en produksjonslinje som er ekstremt mye farligere, siden hydrogen også er kjent som knallgass, samt en astronomisk økning i strømforbruket.

Om Blastr Green Steel

Det er noen fotnoter å merke seg ved denne gla‘nyheten fra Vestlandet: Blastr Green Steels hårete mål er å produsere hele 2,5 millioner tonn stål med ultralavt CO2-utslipp til konkurransedyktig pris gjennom å «dekarbonisere stålverdikjeden … gjennom å benytte lokale råvarer og fossilfri energi, og bruke sirkulær økonomitenkning gjennom hele verdikjeden». Problemet er at de aldri har produsert en eneste kilo stål. Selskapet ble grunnlagt i 2021, ifølge Proff.no.

Den andre fotnoten er at intensjonsavtaler som dette som regel ikke er bindende på noe vis. Det er signaler til politikerne om store investeringer og mange arbeidsplasser, men det betyr jo ikke at det faktisk blir noe av. Først må økonomien, pengene, strømmen og jernmalmen (fra gud vet hvor og hvordan) på plass, og når man snakker om «grønne løsninger», innebærer det alltid subsidier fra det offentlige. Og selv da er det ikke sikkert at det blir produsert noe annet enn børsverdier og utbytte til eierne.

Den tredje fotnoten er at bak denne avtalen sitter selskapet Vanir Green Industries 1 (VGI), som ble startet av Tore Ivar Slettemoen, grunnleggeren av batterielskapet FREYR Battery – og som fortsatt ikke har laget noen batterier. VGI inngår i et konsern av 17 selskaper, hvorav noen er Kvinsheia Vindpark AS, Sonfjellet vindpark AS og Njordr AS – og alle disse ser ut til å ha det til felles at de lever av «det grønne skiftet» og har høy soliditet, men likevel har dårlig lønnsomhet.

Grønt stål går dårlig i Sverige

Den fjerde alarmklokken er at Blastr Green Steel er mange år for sent ute når det gjelder utvikling av «grønt» stål: Den svenske staten har investert enorme summer i såkalt grønn omstilling, også for å gjøre svensk stålproduksjonen fossilfri. Sverige har hatt både jernmalm og stålindustri i årevis som er drevet etter sunne økonomiske prinsipper, men nå er det over: Dét skal prosjektet Hybrit (Hydrogen Breakthrough Ironmaking Technology) sørge for:

Hybrit er et samarbeid mellom det statlige gruveselskapet LKAB, den delvis statseide stålprodusenten SSAB og den statseide strømprodusenten Vattenfall. Prosjektet er i media blitt beskrevet som «Sveriges største industriinvestering noensinne», og da Hybrits pilotanlegg i Luleå åpnet i september 2020, kalte Löfven investeringen «et epokeskifte i den svenske stålindustrien». Og dét skal være visst, for både strømforbruket og kostnadene er ulikt noe man noensinne har sett før: I 2022 publiserte LKAB en pressemelding med dette oppsiktsvekkende innholdet:

– Den snabbare omställningen ställer stora krav på fossilfri el och utbyggt kraftnät. LKAB:s behov, som främst behövs för vätgasproduktion, bedöms bli 20 TWh per år 2030, öka till 50 TWh år 2040 och slutligen nå 70 TWh per år när hela utbyggnaden är genomförd före 2050.

Så hvor mye strøm er egentlig 70 TWh? Vel, til sammenligning var hele Sveriges strømforbruk i 2020 på 134 TWh. Hybrit alene skal dermed bidra med en økning i Sveriges strømforbruk med om lag 60 prosent. Den strømmen finnes ikke, og det åpner en ny dør for private AS-profitører som tilfeldigvis driver med både grønt stål og vindkraft: Kraftbehovet for å lage det subsidierte stålet, gjør at man også kan kreve at det bygges ut store mengder subsidiert vindkraft. Win-win for dressgutta. Akkurat som rundt FREYR i Mo i Rana.

Råtten forretning, men lønnsomme visjoner

Pengebehovet for å skape det «grønne stålet» i Sverige er anslått til billioner for investeringsselskaper, EU og svenske skattebetalere. Og disse ekstreme produksjonskostnadene vil naturligvis gjøre at det grønne stålet blir rekorddyrt, men hvor dyrt det blir, har ingen våget å publisere. Hvem som skal kjøpe dette overprisede stålet i et beinhardt internasjonalt marked, er det ingen som kan forklare.

«Grønt stål» må nemlig konkurrere om markedsandeler med resirkulert stål, og ifølge SSAB vil det resirkulerte stålet etter hvert utgjøre halve verdensmarkedet. Produksjonen av resirkulert stål krever kun 5 til 25 prosent av energien sammenlignet med koksbasert stålproduksjon, så hvorfor satser ikke Sverige på dette i stedet?

Vel, fordi kapitalkreftene bak «grønt stål» i Sverige ikke er ute etter å produsere noe som helst, slik tilfellet er for skremmende mange andre fantasifulle oppstartbedrifter innen «grønn omstilling»: De er ute etter subsidiene, og hvorvidt noe som helst blir produsert, er egentlig likegyldig. Det blir «money for nothing» når man sender ut pressemeldingen om at man dessverre må melde oppbud på grunn av «endrede forutsetninger», rett etter en bonusfest.

Det skjer hele tiden nå, for klimahysteriet og redding av kloden er historiens smarteste forretningsidé, men også historiens største bobleøkonomi.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.