I virkeligheten har mer enn en borgfred hersket mellom Israel og Saudi-Arabia gjennom flere år. Det er ingen hemmelighet at de to landene lenge har utvekslet sikkerhetsinformasjoner, ikke minst vedrørende Iran. Israels nasjonale flyselskap, El Al, har fått tillatelse til å fly over Saudi-Arabia. I all stillhet er det også en ikke ubetydelig handelsvirksomhet mellom de to landene, som ikke engang har diplomatiske forbindelser med hverandre.

Av forskjellige, høyst realpolitiske grunner, har ryktene gått om at Saudi-Arabia er på snarlig vei inn i Abraham Accords-varmen med Israel, De arabiske emirater og Bahrain, med Marokko som assosiert medlem. For tre år siden deltok riktignok saudierne mer eller mindre åpent i forhandlingene om en slik tilslutning, men trakk seg.

Det som har utløst dagens virvelvind av rykter og påstander om israelsk-saudi-abraham-forbrødring bunner så absolutt i realpolitikk, både i Riyadh, Washington og Jerusalem. Signaler fra president Joe Biden nylig om at «en tilnærming» mellom Israel og Saudi-Arabia «er mulig», samt at hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan for en ukes tid siden hadde samtaler med saudiernes de facto hersker, kronprins Mohammed bin Salman (MBS), har mer eller mindre overbevist dem som tror at det israelske flagget snart skal vaie over en ambassadebygning i Riyadh. Ikke minst etter at Israels utenriksminister, Eli Cohen, kunne fortelle at saudierne ikke lenger anser det palestinske spørsmålet som et avgjørende problem vis a vis forholdet til Israel. Både saudierne og andre arabiske land har sett seg leie på å være gisler i palestinernes kompromissløse forhold til den jødiske staten.

Nå synes det som at interessene hos Biden, statsminister Benyamin Netanyahu og MBS sammenfaller om en saudi-israelsk «tilnærming». For Biden vil en slik avtale være gull verdt i den tilskyndende president-gjenvalgkampen. Den vil bli historisk og overskygge Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, og den vil, muligens, få amerikanske velgere til å anse den aldrende og svekkede presidenten som fit for fight for en ny periode.

Samtidig håper amerikanerne å trekke Saudi-Arabia bort fra kinesiske fangarmer og at MBS øker oljeutvinningen slik at oljeprisen på verdensbasis reduseres. USA, verdens største oljeprodusent, har ikke mer å gå på med sin oljekapasitet. For USA vil det også være en bekreftelse om sin fortsatte interesse i Midtøsten, som flere av de arabiske landene med ikke liten engstelse har fryktet var svekket, til fordel for andre himmelstrøk. Saudierne og Israel er tross alt amerikanernes viktigste støttespillere i Midtøsten.

Fra MSBs side kommer det imidlertid en fyldig regning både til USA og Israel. Av amerikanerne krever han først og fremst en forsvarspakt, nesten noe a la NATOs paragraf 5, som et bolverk mot Iran. Og i god basar-stil vil MSB ha hjelp til å bygge atomkraftverk til sivilt bruk, med selv-anrikelse av uran, som Saudi-Arabia har tilstrekkelig av selv.

MBS hevder at et atomkraftverk er nødvendig for å fase ut olje og gass etter hvert, og at amerikanerne vil få rett til å kontrollere at uran-anrikelsen ikke overstiger de 3-4% som skal til til for el-produksjon. Skepsisen, også fra Israel, er at det er et skalkeskjul for og begynnelsen til at saudierne gjør som Iran og vil ha sin egen atombombe, for balansens skyld.

I tillegg vil Mohammed bin Salman ha amerikanske våpen, ikke minst F-35-kampfly. Her begynner imidlertid en viss israelsk engstelse å gjøre seg gjeldende. Både vis a vis det som kan ende opp med et atomkappløp/spredning i regionen og at Israel mister sitt militære forsprang når det gelder F-35-flyene.

Av Israel vil nok MBS kreve visse konsesjoner når det gjelde palestinerne, men ikke så drastiske at Jerusalem anser dem som umulige: For eksempel forsikringer om at Israel ikke kan bygge nye bosetninger på Vestbredden de nærmeste fem årene, ikke annektere land der og å hjelpe den palestinske økonomien vesentlig. Når det er sagt, er nok palestinerne de klare taperne i trilogiens tautrekning. De holdes helt utenfor av alle parter.

Nå er det selvsagt atskillige skjær i sjøen før vi er vitner til en amerikansk-israelsk saudisk kumbaya. Senatet i USA vil nok sette seg på bakbeina når det gjelder en tett – og forpliktende – sikkerhetspakt med Saudi-Arabia og Israel. Det er slett ikke gitt at «Bibi» Netanyahu får med seg sin nåværende regjering til å akseptere kravene fra MBS, ikke minst F-35 og atomanlegg. Nå hevdes det at nettopp dette vil gi «Houdini» Netanyahu en plausibel begrunnelse til å bryte opp dagens regjering, kvitte seg med ekstremistene og danne en ny med sentrumspartiene.

De færreste seriøse observatørene tror på gjennombrudd i år. MBS har ikke glemt den gang presidentkandidat Bidens ord om Saudi-Arabia som «parialand», så han vil nok helst ikke hjelpe den aldrende presidenten til gjenvalg. Og visa versa vil kanskje Biden heller ikke gi Netanyahu en slik fantastisk diplomatisk premie som en forsoning med Saudi-Arabia vil være.

Så, når alt kommer til alt, kanskje ingen av partene har hastverk med å innvie en israelsk ambassade i Riyadh.

Peter Beck
Israel