Fra Strondafjorden den 8. august 2023. Foto: Cornelius Poppe / NTB.

Med massehysteriet som medie­dekningen av uværet «Hans» har pisket opp, er det ikke lenger helt risiko­fritt å så tvil om hvorvidt flommene vi har sett i Sørøst-Norge i disse dager, er en konsekvens av menneske­skapte klima­endringer.

Mennesker med vitenskapelig innsikt vet godt at det er en bortimot uoverkommelig jobb å påvise slike påståtte årsaks­sammenhenger, men i det aktuelle samfunns­klimaet er de tilbake­holdne med å si det høyt.

Det er derfor en aldri så liten overraskelse når en norsk meteorolog prøver å dempe dette skråsikre hysteriet bitte litt. Til NTB sier forsker Hans Olav Hygen ved Meteoro­logisk institutt at det er «for tidlig» å si hvor mye klima­­endringene har påvirket uværet. Med det pågående masse­­hysteriet nærmer han seg et slags kjetteri.

Faktum er uansett at de skråsikre gir inntrykk av at noe uhyre komplekst egentlig er svært enkelt.

Den som setter seg fore å påvise at globale klimaendringer, angivelig en konsekvens av menneskelige CO₂-utslipp, resulterer i mer ekstremvær, har for det første en kolossal dokumentasjons­jobb å gjøre. For planeten er diger, det er vær overalt, og man må påvise at det er en langsiktig trend for mer ekstremvær globalt. Det krever et uhyre omfattende observasjons­materiale som strekker seg langt tilbake i tid.

Fikk ikke du heller disse dataene servert i noen av de ørten hundre klimaartiklene som er blitt spydd ut i disse dager?

Men i fravær av dokumentasjon på en global trend for mer ekstremvær, hvordan kommer man så frem til at lokalt ekstremvær som observeres nå, henger sammen med en økt middel­temperatur på planeten, hva enten den måtte skyldes CO₂ eller ei?

Hysterikerne overser glatt hvor forbeholdent både FNs klimapanel (IPCC) og Verdens meteorologi­organisasjon (WMO) har ordlagt seg om dette temaet.

En global trend for mer ekstremvær ville uansett ikke nødvendigvis duge som forklaring på lokalt ekstremvær. Det snakkes nå om at vannstanden i Mjøsa forventes å stige med én meter. I så fall kommer ikke dette årets flom med på listen over de største flommene de siste 250 årene.

Flomsteinen ved «Skibladner»-brygga på Hamar. Foto: Øyvind Holmstad / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.

Moteretningen som består i å knytte bestemte typer ekstremvær til klima­endringer, bygger på en ca. tjue år gammel kvasi­viten­skapelig innovasjon som kalles «attribusjons­studier». Om disse skriver Steven E. Koonin i sin bok «Usikker vitenskap»:

Attribusjonsstudier fungerer på denne måten: Etter en ekstrem­vær­hendelse som uvær, flom, tørke eller hetebølge, bruker forskere klima­modeller og historiske observasjoner i et forsøk på å finne ut hvilken rolle menneskelige påvirkninger (vanligvis oppvarming) spilte for den aktuelle hendelsen eller hvor alvorlig den var. Når du etter en orkan eller lignende leser en artikkel som hevder at klima­endringer (som forfatterne mener er menneske­skapte) gjorde hendelsen X prosent mer sannsynlig eller Y prosent alvorligere, ser du resultatene av en attribusjons­studie.

Den fremstående amerikanske fysikeren er ikke imponert over den bransjen (ikke over klima­modeller heller, forresten):

De som driver med attribusjons­studier, hevder at slike er det beste klima­forskningen kan gjøre for å finne mulige koblinger mellom værhendelser og klima­endringer. Men som fysiker er jeg forskrekket over at noen fester tiltro til disse studiene, for ikke å snakke om medie­dekningen de får. Et kjennetegn ved all vitenskap er at konklusjoner blir testet mot observasjoner. Men det er så godt som umulig med attribusjons­studier. De minner om åndelige rådgivere som hevder at innflytelsen deres hjalp deg med å vinne i lotto – etter at du allerede hadde vunnet. En slik usedvanlig påstand kan bare testes ved å spille lotto flere ganger med vedkommendes hjelp (utvilsomt til en høy kostnad!) og se om du vinner mer enn forventet. Data er viten­skapens prøve­stein. Den eneste robuste testen av attribusjons­studier er å undersøke om de statistiske egenskapene ved ekstreme værhendelser har forandret seg – noe som ville eliminere behovet for attribusjons­studier i utgangspunktet.

Disse statistiske egenskapene er imidlertid ikke påvist:

Saken er at ekstrem­vær­hendelser i henhold til vitenskapen ikke viser noen langsiktige trender som kan tilskrives menneskelig påvirkning av klimaet.

Den edrueliggjørende informasjonen vil du ikke få i systemmediene, skjønt Hygen gjør jo et lite forsøk:

Likevel er det for tidlig å si i hvilken grad klima­endringene har påvirket uværet Hans. For å finne ut av det, må grundigere under­søkelser eventuelt gjøres.

– Skyldfordelingen er ikke avgjort, sier Hygen til NTB.

Ikke desto mindre kan man mistenke at han snuser litt på attribusjons­studier selv:

Han sier Meteorologisk institutt er svært interessert i å ta i bruk nye metoder for å undersøke i hvilken grad konkrete uvær er knyttet til klimaendringene. Foreløpig er det uklart når dette kan skje, men Meteorologisk institutt har diskutert muligheten med NVE.

NTB setter ellers «Hans» litt i perspektiv:

Onsdag morgen viste 15 av NVEs måle­stasjoner 50-årsflom, ifølge VG. Avisa Halling­dølen skriver at flommen på Nesbyen trolig er den verste på over hundre år.

«Trolig». En norsk forfatter er derimot sikker i sin sak på Facebook, og han vil kansellere Document:

Aas har skrevet en bok med tittelen «Skammens historie» der han kritiserer tidligere tiders overgrep mot avvikere i Norge. Det spørs vel om han ser ironien i sin egen adferd.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!