Peter Paul Rubens (1577–1640), «Tempelskatten», Fine Arts Museums of San Francisco. – Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er, sier Jesus.

⁸ Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. ⁹ Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.

¹⁰ Den som vil elske livet
og se gode dager,
må holde tungen borte fra det som er ondt,
og leppene borte fra svikefull tale.

¹¹ Han må vende seg bort fra det onde
og gjøre det gode,
søke fred og jage etter den.

¹² For Herrens øyne følger de rettferdige,
og hans øre lytter til deres bønn.
Men Herrens ansikt er vendt mot dem som gjør det onde.

¹³ Hvem kan gjøre dere noe ondt hvis dere brenner for det gode?

Peters første brev 3, 8–13

Igjen raser debatten: Skal vi tillate at demonstranter brenner Koranen som et innlegg i den politiske debatten, eller skal vi forby det?

Som kristne er vi forpliktet til å ha to tanker i hodet samtidig. Først skal vi tenke gjennom hva vi som troende skal gjøre, deretter må vi ta stilling til hva som er statens oppgave og mandat.

Da Jesus ble spurt av en skriftlærd om hva som er det første av alle bud, svarte han:

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv.

Ved en senere anledning sa Jesus at vi også skal elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss og gjøre vel imot dem som forfølger oss.

Vi kjenner Koranens posisjon blant muslimer. Den er bokstavelig talt Allahs eget ord, og vi bør ikke bli forundret over at de opplever det som en provokasjon at noen brenner den som en protest mot deres tro. Her tar jeg ikke stilling til islam som tro, kun til hvordan muslimer opplever handlingen.

Spørsmålet blir da om vi elsker Gud og våre fiender ved å gjøre det som må kunne karakteriseres som en dypt uvennlig handling. Svaret er selvfølgelig nei. Vi vil aldri klare å få tillit hos, og mulig omvende, muslimer dersom vår tilnærming til dem handler om latterlig­gjøring og krenkelse.

Men som kristne skal vi ha to tanker i hodet samtidig. Det som gjelder for oss som enkelt­personer, gjelder ikke nødvendigvis for staten. Staten er til for å beskytte våre liv, vår frihet og vår eiendom, og det er statens oppgave å vurdere hvem som er våre fiender og hvordan den skal forholde seg til disse.

Staten må først vurdere om den virkelighets­forståelsen vi finner i islam kan fungere hos oss, og deretter må staten vurdere om det muslimske samfunnet vil si seg fornøyd dersom staten innfører et forbud mot å brenne Koranen.

Jeg skal ikke si så mye om det første punktet. Det er nok å registrere at muslimske stater ikke kjenne­tegnes av demokrati, ytrings­frihet og respekt for retts­staten. Det må også være lov å si at muslimske stater reflekterer den virkelighets­forståelsen vi finner i islam. Islam handler om under­kastelse, ikke individets frihet til å søke egen lykke. Sagt i en politisk terminologi: Islam handler om å leve under et amoralsk enevelde, kristen­dommen om moralsk demokrati. Et sekulært samfunn der områder ikke er underlagt religiøs kontroll, er i strid med islam og troen på Allahs allmakt, og er derfor i seg selv en blasfemisk konstruksjon.

Det bør derfor være klart: Islam er vår fiende. Den store utfordringen er at det knapt finnes kristne ledere som våger å si at islam er en trussel mot den friheten vi finner i den kristne tro.

Kravet om under­kastelse har mange konsekvenser. Den enkelte muslim kan for eksempel oppleve seg tvunget til å begå handlinger han ellers ikke ville gjort. Allah er nemlig en gud som ikke lar seg krenke eller latterlig­gjøre.

Vi finner ikke lignelsen om den fortapte sønn i islam. Jesu lignelse om den fortapte sønn viser oss en Gud som er diametralt forskjellig fra Allah. Den fortapte sønn krevde sin farsarv, reiste bort og sløste den bort. I jødisk tradisjon var det den verste krenkelsen en far kunne bli utsatt for. Men straff er ikke farens tanker der han springer sin sønn i møte da han forstår at sønnen er på vei hjem. Det er fest som venter sønnen da han kommer hjem. I en islamsk tradisjon ville sønnen blitt henrettet, og det er de troendes plikt å utføre drapet. Det er derfor såkalte æresdrap er så vanlige i muslimske samfunn.

Det er altså ikke bare det å brenne Koranen som krenker Allah. I kirker i Egypt sitter muslimske kvinner ensomme under guds­tjenester. Det er ingen som snakker med dem, alle vet at de er kristne, men menigheten vet den vil bli straffet dersom den driver misjons­virksomhet. Misjonering er nemlig strengt forbudt. Det er blasfemi å si at det kun er frelse hos Jesus Kristus, ikke Muhammed.

Det er en farlig forenkling å tro at et forbud ikke vil få konsekvenser. Et forbud innebærer at staten prioriterer kravet til våre fiender fremfor rettig­hetene til dem som kjemper for demokratiet. Vi må gjerne finne brenningen smakløs, men våre følelser knyttet til handlingen er irrelevant. Ytrings­friheten forutsetter ikke dannede former.

Dersom vi først begynner å gi etter for kravet om å forby krenkende atferd, vil staten svikte sin viktigste oppgave: Den vil ikke lenger prioritere det å beskytte våre liv, vår frihet og vår eiendom. Langsomt vil den gli over i et enevelde som krever at alle under­kaster seg Allah, og vårt demokrati vil selv­følgelig bli en historisk parentes. Listen over hva som er blasfemi eller mulige krenkelser kan nemlig gjøres uendelig.

Vi må forstå at vi er vitne til en strid som handler om langt mer enn det å brenne muslimenes hellige bok. Det er vår sivilisasjon som står på spill. Selv om vi som kristne skal velsigne våre fiender og ikke gjengjelde ondt med ondt, er det statens oppgave å beskytte vår frihet, og til det skal den kunne bruke alle nødvendige midler.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!