Hans Rustad 
Forvaltningen gjør endringer i måten samfunnet fungerer på som du ikke merker før de er innført. De virker uskyldige, men trenger ikke være det. Ta presteyrket: Studiet tar seks år. Men byråkratiet har kommet på noe smartere: Man avskaffer prestemangelen ved å innføre en utdannelse som varer bare to år.
Er det mulig å bli en fullbåren prest på så kort tid? Svaret gir seg selv. Det blir en helt annen type prest.
Men kanskje det er nettopp hva byråkratiet ønsker?
Man slår to fluer i ett smekk.
Men hensikten vil ikke komme til syne før de nye prestene er en realitet. Da er det for sent å gjøre noe.
Ordningen har allerede trådt i kraft. NTB kunne 25. juli meddele:
Tall fra Samordna opptak viser at bare 24 personer starter på MF vitenskapelig høyskoles seksårige profesjonsstudium i teologi, mens 47 begynner på den toårige erfaringsbaserte masteren i teologi.
Tallene bekymrer kommende sogneprest Robert Høstland, skriver Vårt Land.
– På kort sikt kan den erfaringsbaserte masteren i teologi demme opp for akutt prestemangel. Men på lang sikt er jeg mer skeptisk, sier 51-åringen, som i august starter som sogneprest i Lurøy menighet i Nordland.
– Det å være prest i 2023 er mer krevende enn for bare noen tiår siden. Da er det et paradoks at vi begynner å utdanne prester på to år istedenfor seks. Det burde i grunn vært motsatt, sier Høstland.
Til avisen sier han at det å kunne vie all sin tid til studier over lang tid, gjør noe med deg som menneske.
– Vi trenger å gå i dybden, ikke bare skrape i overflaten.
Mange av endringene i samfunnet skjer uten oppmerksomhet og uten debatt. Mediene har sluttet å fungere som vaktbikkjer. De er med på forvandlingen av samfunnet.
Hva kan være hensikten med å utdanne prester uten skikkelig utdannelse?
De har en grunnere utdannelse og er lettere å kontrollere. Staten ønsker en kirke som er tilpasset det nye samfunnet. Kunnskap kan være en trussel, særlig når prestene får fordypet seg i kildene i seks år.
Da heller et hurtigkurs.
I Kina har kommunistpartiet skrevet og revidert en ny versjon av Bibelen.
Historien om Jesus og kvinnen som er grepet i hor, er forandret. I originalen står det at Jesus sier: Den som er uten skyld kan kaste den første sten.
I den nye versjonen står det at Jesus er med å stene kvinnen.
I Norge kan man tenke seg en versjon hvor fellesskapet mellom de abrahmittiske religoner – jødedom, kristendom, islam – understrekes. Slik kan man sementere og legitimere islams plass i det nye Norge.
Dette vil være en politisk instrumentering av kirken som allerede har begynt. Klimasaken og LHBTQ virker som overganger.
At det finnes de som tenker slike tanker innad i administrasjonen trenger vi ikke lure på.
Det ville vært fint for dem om denne nye versjonen av kirken og kristendommen var på på plass før tusenårsjubileet i 2030. Det er allerede signaler i den retning.
Da vil den nye staten kunne feire et ideologisk hamskifte: Det nye Norge er på overflaten mer tolerant fordi det er mangfoldig.
Men det er lek med ord. Det nye Norge er mer intolerant. Det tillater mindre ytringsfrihet. Det skal gi plass for islam og siden det er en god hensikt er det selvrettferdiggjørende.
Den nye staten er formyndersk på en måte vi aldri har sett før.
Frikirkesamfunn er en trussel. De er autonome, dvs. de kan bli arnested for anti-statlig virksomhet.
Derfor er det grunn til å mistenke doble motiver når staten nekter vigselsrett til Jehovas vitner.
I det nye Norge er religionsfriheten sterkt svekket. For å kunne slippe til nye religioner.
Et slikt hamskifte er bare mulig med en sterk, autoritær stat.
Det er Norge ved å få og nordmenn flest aner ikke hva byråkratiet kan gjøre med forskrifter og lover.
Konsekvensene blir først synlig etter at de har fått virke en stund.
Da er det for sent.
Jehovas vitner tapte ankesak – får ikke midlertidig vigselsrett
