Sverige er virkelig bekymret for svenskenes sikkerhet. Opposisjonen krever å bli orientert om «läget», og utenrikskomiteen i Riksdagen er det lempeligste forum. Der kan også Säpo delta. Men hva kan regjeringen gjøre? Hva kan opposisjonen bidra med?

Faktum er at det offisielle Sverige befinner seg i et dilemma det selv har skapt. Det har bygget seg opp over mange år. Det offisielle Sverige tror på ramme alvor på fredelig sameksistens mellom islam og flerkultur, herunder pride. Koran-brennerne er bare katalysatorer for motsetningen som allerede finnes.

Nå kommer den islamske verden og sier fra om Sverige: Dette er også vårt hus! De mener det bokstavelig. – Dere har sluppet oss inn, og der muslimer setter foten, blir jorden islamsk. Slik fungerer islam. Men det virker som om det går opp for Sverige først nå.

Man har invitert generalsekretæren for OIC, Hissein Brahim Taha. Han kommer for å forlange resultater. OIC fikk nylig FNs Menneskerettsråd til å stemme for lover som åpner for blasfemi. OIC legger ikke skjul på sitt mål: et forbud mot krenking av Koranen. Og de mener alvor.

Det er litt over ett år siden påskeopprøret da Rasmus Paludan satte Sverige på hodet. Han var sist på besøk og brente en koran 21. januar. Siden har han ikke kunnet besøke Sverige.

Men andre har overtatt.

Det offisielle Sverige vil ikke innrømme at fienden står i landet, at de har invitert en stor gruppe mennesker som viser seg å være en trojansk hest. Det svenske sinn tåler ikke motsetningen, tåler ikke belastningen ved å se denne konflikten i hvitøyet.

Det står ikke særlig mye bedre til i Norge. Her er det pride og islam som kolliderer og får psyken til politikere til å kollapse. For første gang går det opp for dem at 25. juni ikke var noe engangstilfelle. Motstanden er voksende. Hva skal de gjøre? Omfavne pride enda heftigere?

Både Sverige og Norge ser ned i avgrunnen.