Det kommer noen bilder ut av Ukraina som går rett inn. Det får deg til å forstå hva krig er. Vi ser bilder av soldatene når de drar i krig. Men ikke hvordan de ser ut når de kommer ut av den. Publikum trenger å se hva en moderne krig er.
Det sies at Ukraina har mistet 300.000 mann, og at like mange er såret. En av dem er Andrij. Han ble fotografert av signaturen Libkos på et sykehus i Kyiv sist mandag.
Ingen kan unngå bli grepet av synet av den unge mannen, som er fysisk og psykisk smadret. Kona prøver å ta seg av ham. De går en hard tid i møte.
Slik er krig. Slik har krig alltid vært, men vi har vært forskånet for den, og våre medier viser det heller ikke.
Vi har plikt til å se hva krigen gjør med en ung kropp.
Det ser ut til at Andrij har mistet begge armene. Kona må gi ham mat.
Han har ofret kroppen sin for fedrelandet. Vil man vite å verdsette hans offer nå som han er redusert til en krøpling? Skjebner som dette påvirker kampmoralen.
Telegraph.co.uk viser bilder av ukrainske jenter som trener for å bli sendt til fronten. Vet de hva de går til? Hva som kan skje med dem hvis de blir tatt til fange?
Hva er filosofien bak likestilling ved fronten? Vet ledelsen hva den gjør, eller skygger ønsketenkning for realitetene.
Krig handler om å drepe. Det sies ikke offentlig at det er dét «våre gutter og jenter» skal gjøre. I stedet er det noe speideraktig over fremstillingen av norske soldater: «Her øver norske soldater på krig», står det på forsiden av Aftenposten.
Vi hørte ikke så mye om hva soldater som Bolle erfarte i Afghanistan. I stedet var det fokus på at de ropte Til Valhall! Grete Faremo likte ikke dét. Hun hadde ingen sans for soldaters blodsbånd.
Dette båndet er det som skal få dem til å se døden i øynene.
Sivilsamfunnet som sendte dem i krigen, vil ikke forstå det, ikke før krigen kommer hjem til dem.
Rekken av dignitærer som besøker Kyiv, har de lagt inn et besøk på sykehus for å se resultatene av våpnene de leverer? For resultatet er det samme som for Andrij.
En allianse som lover å stå distansen ut, as long as it takes, burde være opptatt av å forstå hva krigen gjør med et samfunn.
Det er tilstedeværelsen av kona Alina som gjør disse bildene til en unik historie. Hennes omsorg, hans knuste kropp. Han er helt avhengig av henne.
Slik er krigen. Men slik er også kjærligheten. Den kan overvinne alt.
De som bestemmer over krigens gang, burde ha slike skjebner med i sine tanker. Hvis ikke vil samfunnet miste det man skulle forsvare.