Ikke mange, viser det seg, for gamle Thoresen i oppgangen ved siden av oss hadde ingen barn, ingen gjenlevende familie, og kona hans – som jeg ofte hjalp inn og ut av bilen deres og opp trappa til 2.etasje og helt inn i stuestolen hennes – døde i vinter.

Hu sleit noe fryktelig de siste åra. Alt feilet til slutt, alt fra tenner til hofter, fra hender til rygg. Thoresen så i henne sin siste livsoppgave, hans raison d’être, å passe på henne og stelle henne til det siste.

De var begge av den gamle skolen som kviet seg for å legge byrde til helsevesen og til storsamfunnet. Begge fra enkle kår, Oslos arbeiderklasse, født i mellomkrigstiden, bygget landet på sine måter.

Herr Thoresen gikk daglige turer i sitt meget bedagelige tempo, høy og lutrygget med sin gamle trillebag med to små hjul. Det var ingenting han skulle rekke. Enten det var noe mat som skulle handles, et brev som skulle postes tok han turen i meget sakte tempo, slik at kroppen taklet det. Ja og hva ventet hjemme? Ingen, og ingenting.

Det var ‘inn og ut av blokka’ og det var mens han ruslet forbi kjøkkenvinduet mitt, at jeg fikk ham i orde. Han fant forhåpentligvis noe glede i å fortelle litt om seg selv og sin historie: om Oslos utvikling, om nye trender og befolkning han ikke forstod seg på og ikke omfavnet, om elbiler og grønt skifte, om pengebruk i borettslaget og om hvor dyrt ting var blitt. Slik alle gamle gjør.

Skjønt gammel og gammel, han var tredve i huet, sa han. Kroppen hang bare ikke med lenger. Han ville mer enn han klarte.

Jeg snakket med ham sist ikke lenge før jeg dro på hytta, kanskje var jeg en av de siste han prata med, før han i det minste ble innlagt og fikk noen dagers palliativ oppfølging… og sovnet inn alene, og som den siste av sin slekt. Det er meg bekjent ikke berammet noe minnestund eller bisettelse. Vet du om noe, si fra.

Jødene sier man dør to ganger: når man trekker sitt siste pust, og når den siste som kjente deg trekker sitt siste pust.

Herr og Fru Thore Thoresen i Langbølgen, vi takker dere for innsatsen, for deres bidrag i å bygge landet og for å påvirke samfunnet til å bli et bedre sted. Navnene og minnet om dere vil leve ennå en stund, kanskje mine barn husker dere når de blir gamle.

Jeg takker dere, for det er ingen andre igjen til å gjøre det.

Denne saken ble opprinnelig publisert på forfatterens Facebook-profil, og er gjengitt med hans velvillige tillatelse.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!