Ukraina kom ikke noe nærmere et medlemskap under NATOs toppmøte i Vilnius, til stor frustrasjon for Kyiv. Men betingelsen er at krigen er over, og ingen vet når det skjer. Ukraina befinner seg i limbo.

Konflikten har dog en lengre historie. I øst startet krigen egentlig i 2014, og dette var også året russerne tok tilbake Krim, som i en kort periode hadde blitt en del av Ukraina, mens Ukraina fortsatt var en del av Sovjetunionen.

USAs president Joe Biden sa det klart og tydelig til den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj: Ukraina kommer til å bli NATO-medlem.

Men har Nato noe å gi til Ukraina, nå som Biden kun har klasevåpen å tilby, siden forsvarsalliansen er uttømt for artillerigranater?

Tim Black er skeptisk i en kronikk i Spiked. Han beskriver løftene som hule ord uten forpliktelser.

NATO leaders will ‘extend an invitation’ to Ukraine to join NATO after the war ends. But only if ‘allies agree and conditions are met’; only if they’re satisfied with ‘Ukraine’s progress on interoperability’; and only if Ukraine undertakes ‘democratic and security-sector reforms’. NATO has extended an invitation with one hand and withdrawn it with the other.

Zelenskyj forstår tomheten i løftene, og lar seg frustere, ifølge The Guardian.

The frustrated Ukrainian president had accused Joe Biden and other leaders present at a summit in the Lithuanian capital, Vilnius, of showing disrespect and complained that there was “no readiness” to invite his country to join.

– Today I embarked on a trip here with faith in decisions, with faith in partners, with faith in a strong Nato. In a Nato that does not hesitate, does not waste time and does not look back at any aggressor … And I would like this faith to become confidence.

Men Zelenskyj burde visst bedre, mener Tim Black. Han kan neppe ha blitt overrasket over NATOs tvetydighet. Ukraina har vært engasjert i denne medlemsdansen med NATO i tre tiår. Den følger alltid samme mønster.

Tilbudet om medlemskap virker mer som en metode å fornærme Russland på. Et ukrainsk Nato-medlemskap virker like fjernt i dag som for tyve år siden. Det er fortsatt rester av realpolitikk i Vesten, og et Nato-medlemskap krever enstemmig aksept.

Dette er katastrofalt for Ukraina.

So NATO keeps opening the door to Ukraine, while constantly pulling it shut, and Ukraine has been left in the worst of all possible worlds. NATO has long said Ukraine will join – a blood-red line for the Russians – but never follows through on it, leaving Ukraine both imperilled and undefended.

Natos ekspansjon etter den kalde krigen har ikke økt tryggheten, men fornærmet russerne på det groveste. Dette er blant annet hevdet av John Mearsheimer. Ukraina endte opp som et offer for stormaktene. Selvsagt har russernes invasjon skapt den nåværende krisen, men Nato kunne trolig ha forhindret invasjonen før den var en realitet, mener mange.

John Mearsheimer: Vesten har hovedansvaret for at det er krig i Ukraina

Nato startet som en forsvarsallianse, men har stått for flere angrep og har aldri behøvd å forsvare seg selv. Som gammel offiser var jeg en sterk tilhenger av Nato, men bombingen av Serbia og Libya, og invasjonene av Irak og Afghanistan fikk meg til å tvile.

Siden murens fall og Sovjetunionen kollaps har Nato endret seg voldsomt.

An alliance established for defensive, anti-Soviet ends was transformed during the 1990s into a vague vehicle for the promotion of Western ‘values’ and interests. It wanted to expand, enlarge, bring others into the Western fold. Of its current 31 members, 15 were added after 1991.

Selv var jeg i Brigade Nord på Skjold i Indre Troms iført min sersjantuniform den natten da Kong Olav døde, og hvis jeg husker riktig så invaderte USA Irak samme dagen. 17. januar ble den offensive Operation Desert Storm iverksatt.

Den gangen gikk styrkene til voldsomt angrep og avsluttet krigen på kort tid etter å ha oppnådd de tydelige militære målene. Så kom drømmene krypende, og utopien om å tvinge muslimske land til å bli demokratier.

Ukraina var uvesentlig i Vesten, og ble for noen år siden beskrevet som overkorrupt og sterke fiender av LGBTQ-ideologien. Nå er landet plutselig det viktigste i verden.

Også jeg støtter et land som er invadert, men stusser litt ved noen enkle poenger. Hvorfor betyr våre egne grenser ingenting, mens Ukrainas grenser er verdt en verdenskrig? Hvorfor skal Nato blande seg inn i en regional krig? Hvorfor ignoreres krigen i Jemen, men Ukraina får all oppmerksomhet?

Hvorfor presser Nato sin front stadig nærmere Russland, som er paranoide, av gode historiske grunner?

Ukraine was always going to expose the world-historical folly of NATO expansion.

Mange advarte mot Natos hybris. Men i 2008 sa daværende president George W Bush at både Ukraina og Georgia ville bli Nato-medlemmer. Han krysset den røde linjen, og Georgia ble invadert kun noen uker senere.

Men løftene overholdes ikke. Nato er ikke til å stole på lenger. USA er overmektig, og forkaster sine nærmeste og viktigste allierte og flørter med et EU som begår økonomisk og militært selvmord.

Ingen bryr seg egentlig om Ukraina, mener Black.

NATO has never really been serious about Ukraine. It was still playing this game on the eve of Russia’s invasion, with secretary-general Jens Stoltenberg urging Ukraine to undertake myriad reforms before admission could be considered.

Ukrainske soldater betaler blodprisen for proxy-krigen og vestlige skattebetalere får den økonomiske regningen. Målet med krigen er uklart, det eneste våre såkalte ledere sier er at den kan vare på ubestemt tid (as long as it takes). Ukrainas fremtid virker ikke å være prioritert.

Before Russia’s invasion, NATO was effectively provoking a war it didn’t want to fight. Now, it is helping Ukraine to fight for a future it refuses to commit to.

Mange mener at den eneste måten å sikre fred for Ukraina på er å inkludere dem i Nato. Men hvis man kikker på Natos historie de siste tiårene så er det grunn til å tvile.

Given the role NATO has played in fuelling conflict over the past three decades, that seems more than a little fanciful. If there is to be a lasting peace, it needs to be achieved outside of NATO. For Ukraine, it has always been nothing but trouble.

For ordens skyld: Russland og Putin er selvsagt de skyldige når det gjelder invasjonen. Men i realpolitikken må man også se på sine egne handlinger, og vurdere hva man kunne ha gjort annerledes.

Personlig forsto jeg ikke at russerne ville invadere før 23. februar. Jeg trodde rett og slett ikke at russerne var så dumme at de ville invadere med en så liten styrke. Man skal ikke undervurdere fiendens idioti og ondskap, kan man si i ettertid.

Man kan dog forsøke å reparere sine egne feil.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp «Mesteren og Margarita»!