Til tross for distraksjonen fra Wagner-gruppens forsøk på mytteri, har ikke Zelenskyjs motoffensiv oppnådd særlig suksess. Putins styrker har brukt skyttergraver og miner, og ikke rømt fra kampene som forventet.

Ukrainske soldater kan vise til noe fremgang etter en måneds tid, men sliter blant annet med å gjenerobre Bakhmut. De dramatiske gjennombruddene som mange forventet uteblir. Kanskje skyldes dette at Kiev har som mål å slite ut de russiske styrkene fremfor å erobre tapte landskaper, men Mark Galeotti tviler i en kommentar i The Times.

Galeotti er statsviter og forfatter av en rekke bøker om Russland. Han har skrevet om russiske spesialstyrker (Spetsnaz), Putin, den russiske mafiaen og Russland i krig.

Allerede før motoffensiven startet noe senere enn forventet sa Zelenskyj at fremskrittene ville bli mindre enn ønsket, og at offensiven ikke kunne betraktes som en Hollywood-drøm med umiddelbare resultater.

Zelenskyj klagde ustanselig på manglende våpenleveranser, som dessuten kom for sent. Tidsperspektivet tyder nå på at offensiven ikke vil endre situasjonen på bakken dramatisk før høsten forhindrer videre angrep.

Det er dog tegn på optimisme i Ukraina, ifølge Galeotti.

On Tuesday, Oleksiy Danilov, head of the National Security and Defence Council, said that “the last few days have been particularly fruitful”.

Men den russiske hæren har fremstått sterkere enn forventet, og yter skarp motstand mot angrepene. Da russerne angrep i februar i fjor virket styrkene uorganiserte, strategien virket uforståelig dum og ukrainske soldater fremsto som rene helter.

Having lost so many of their best troops in the ill-conceived early dash to seize Kyiv, Russian forces — with some exceptions such as the paratroopers — seemed to lack the skill and élan to fight in any other way.

Men nå ser situasjonen annerledes ut. Russerne viser nok en gang, slik vi har sett gjentatte ganger historisk sett, at de er dyktigere i forsvarsposisjon enn i angrep. Kiev angriper på bred front og virker å lete etter svake punkter hvor de kan bryte gjennom. Foreløpig uten synlig suksess.

Ukraina forsøker nå å bryte gjennom en sterkt befestet fiende, en av de mest skremmende operasjonene militære styrker kan gjennomføre. Russiske tropper har brukt måneder på å bygge fysiske forsvar som inkluderer bunkere, stridsvognfeller og minefelt – noen av forsvarslinjene er mer enn 20 kilometer dype.

Russernes 58. armé er i stor grad komplett, og andre kampklare styrker holdes i reserve og er klare til å settes inn hvis ukrainske styrker lykkes i å bryte gjennom frontlinjene. Samtidig spekuleres det i om Wagner-gruppen vil angripe fra Belarus, noe russerne trolig burde ha gjort allerede 24. februar i fjor.

Wagner-gruppen er ikke de eneste leiesoldatene russerne disponerer, også private selskaper som Gazprom har tilgang til slike tropper. Ukrainas fordel er at de virker å ha mer fleksible styrker, som vanlig er de russiske styrkene preget av topptung ledelse og tradisjonell og foreldet taktikk.

Ukraina har lykkes i å rykke frem i enkelte områder, men har ikke trengt gjennom de russiske forsvarslinjene i dybden. Mye tyder på at de har mistet omlag halvparten av de mineryddende stridsvognene av typen Leopard 2R som Ukraina nylig fikk utlevert fra Finland. Dette kan også være bakgrunnen for ønsket om leveranser av klasebomber, som Biden har sagt ja til, noe som fører til splittelse i Nato.

Der var splittelsen i Nato et faktum; Sunak ut mot klasevåpen

Støtten fra Vesten svekkes av slik intern uenighet, og Biden prioriterer EU fremfor sine solide støttespillere i Nato, som Storbritannia og Polen. Hvis Trump blir valgt til president neste høst, vil trolig støtten til Ukraina reduseres kraftig. Krigstrettheten sprer seg over et Vesten hvor en økende del av befolkningen sliter med sin egen private økonomi, og begynner å få nok av politikerskapte kriser, etter migrasjonskrise, terror, pandemi og klimahysteri.

Sympatien med Ukraina er fortsatt stor, men det er naturlig at folk etter hvert prioriterer at barna får mat, klær, varme og kanskje en sommerferie en uke eller to hvert år. Fattigdom skaper en viss form for fokus på det nærmeste, og de fleste europeere og amerikanere hadde ikke noe forhold til Ukraina før krigen brøt ut.

Ukraina skal gjenoppbygges, men «det grønne skiftet» må prioriteres

Kiev må derfor frykte at mangel på suksess i sommerens offensiv kan bli spikeren i kista for Ukrainas heltemodige motstandskamp. Dette er ikke uttrykk for et ønske, men har virkelig de vestlige landene kapasitet til å levere tilstrekkelig mengde våpen og ammunisjon til en ny offensiv neste år? Mye tyder på at dette ikke er tilfelle.

Så man kan støtte Ukraina så mye man vil, men slagmarken bryr seg ikke om slike detaljer. Der betyr tilgang på våpen og utstyr, støttet opp av stridsevne og (særlig) logistikk langt mer.

Akkurat nå ser det ut til at Ukraina ikke vil vinne denne krigen. Det er også god grunn til å forvente at et stort antall av flyktningene som har ankommet Europa fra Ukraina vil bli boende, noe som vil skape ytterligere press på europeisk økonomi.

Samtidig dør soldatene, både russiske og ukrainske. En generasjon av unge menn blir desimert, og de økonomiske og sosiale ettervirkningene kan bli alvorlige.

Personlig drømmer jeg om våpenhvile og fredsforhandlinger.

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!