Ragnar Larsen Den første timen pleier de å synge littegrann
Da tar de siste verset av en sang de ikke kan
Og er det en som kan den skjenner lærer’n frykteli’
Og setter’n i en skammekrok til timen er forbi.
Alf Prøysen skrev i sin tid en vise om «Bakvendtland» hvor refrenget lød «For i Bakvendtland, der kan alt gå an, der er de like tøysete og rare alle mann».
Folk som måtte ha lurt på hvilket land Prøysen siktet til, har nå for lengst fått det avklart: Det må ha vært Norge den folkekjære dikteren hadde i tankene.
Det er mange sider ved norsk politikk som bærer tydelig preg av å være utformet i Bakvendtland. Her skal vi nøye oss med å trekke frem to utslag av politisk galimatias: Fiskeripolitikken og systemet for omsetning av elektrisk kraft.
Norsk kraftforsyning er og har vært et offentlig ansvar. Det var kommuner, fylkeskommuner og staten som bygde kraftverk og overføringslinjer. Gjennom konsesjonslovene ble det allerede for over 100 år siden fastslått at utnyttelse av fallrettigheter i vassdrag er et norsk og offentlig ansvar. Utenlandske investorer fikk norske fossefall til låns, men med hjemfall til staten ved konsesjonsperiodens utløp.
Systemet med offentlig eid produksjon og distribusjon av elektrisk kraft ble en avgjørende suksessfaktor i omdannelsen av et fattig land til et velferdssamfunn etter sosialdemokratisk modell. Uten kraftutbygging ville Mo i Rana fortsatt bare vært et stoppested på Nordlandsbanen og ikke en livskraftig by med 26.000 innbyggere.
For 30 år siden ble et vellykket system snudd på hodet. Kraften ble i virkeligheten privatisert. Vel er det så at kraftverkene fortsatt er i offentlig eie, men omsetningen skjer i et markedsbasert system hvor elkraft er gjort til handelsvare på linje med potetgull og vaskepulver.
Resultatet er blitt at folk må kjøpe den kraften de selv eier til markedsbaserte priser – og ikke nok med dét: Prisene fastsettes ute i Europa med utgangspunkt i prisen på andre energikilder. De siste årene har folk betalt blodpris på kraft som de eier selv gjennom offentlig eierskap. Dét må være Bakvendtland i praksis.
Ettersom elkraft ble en handelsvare, ble det fritt fram å handle med den. Det dukket opp en hærskare av selskaper som kjøpte kraft fra offentlige kraftverk for å selge den til høyere pris til kraftverkenes eiere – det norske folk. At eierne av handelsvaren elkraft som sluttbrukere skal kjøpe kraften til mange ganger produksjons- og distribusjonspris via private handelsselskaper, er uttrykk for pervertert markedstenkning.
Kraften er dessuten blitt spekulasjonsobjekt. Det er flere eksempler på folk som er blitt milliardærer på spekulasjon i kraftkontrakter. Gjett hvem som får regningen for den gevinsten private spekulanter innkasserer for å høkre med folkets eiendeler!
Stortinget har i lovs form fastslått at fisken i havet er folkets felles eiendom. Havet er en allmenning. Riksrevisjonen har i klartekst påvist hvordan handel med fiskekvoter i virkeligheten likevel har privatisert folkets felleseie. Stadig flere kvoter havner på stadig færre hender. Ungdom som vil inn i fiskeryrket, blir forgjeldet før de får satt redskap i sjøen.
NRK dokumenterte nylig hvordan en mann i Agder kjøpte fiskebåt etter fiskebåt – ikke for å fiske, men for å børse med kvotene. Dette ga kjempegevinster, uten at én eneste fisk ble dratt over ripa. Såkalte fiskere har etter NRKs beregninger hatt milliardgevinster i løpet av få år.
Det var Bondevik II-regjeringen som gjorde fiskekvoter til handelsvare – og gjorde kvotene evigvarende, noe den etterfølgende Stoltenberg-regjeringen brakte inn for Høyesterett. Rikets øverste domstol konkluderte med at evigvarende fiskekvoter er grunnlovsstridig.
Men fiskeriminister Bjørnar Skjæran later ikke til å gripe inn mot privatiseringen av allmenningen. Heller ikke at frysetrålere har en voksende del av torskekvoten, fryser fangsten om bord og sender frossenfisk til foredling i Kina og Polen. Dette kaller både Høyre og Arbeiderpartiet verdiskaping – samtidig som fiskebruk langs kysten må permittere grunnet mangel på råstoff.
Slik er det i Bakvendtland – hvor alt går an og hvor folkets ressurser privatiseres til gevinst for de stadig færre.
