Ungdommer som protesterer i Paris, blokkerer en gate med søppeldunker den 1. juli 2023. Foto: Lewis Joly / AP / NTB.

Volden, plyndringen, skadeverket og angrepene på politiet og det offisielle Frankrike som vi har sett i disse dager, er alt annet enn overraskende, mener den konservative fransk-canadiske kommentatoren og skribenten Mathieu Bock-Côté, som holder til i Paris.

Alle betingelsene for en gjentagelse av opptøyene i 2005 var tilstede, og den anholdte 17-åringens død tjente som utløser, skriver Bock-Côté i en kronikk i Le Figaro lørdag.

Han fastslår uten videre hva slags underliggende dynamikk det handler om: Paris og andre storbyer er under beleiring, skriver han.

Identitetsbruddet som masseinnvandringen og de demografiske endringene den har ført med seg, er åpenbart for alle som vil se det.

De som trodde de var beskyttet i sine festninger med inngangskoder, oppdager nå at «ungdommene» kan skyte mot vinduene deres, konstaterer Bock-Côté.

Han stiller seg spørsmålet: Hva slags ord skal vi bruke om den pågående situasjonen uten falle for fristelsen til å vanne ut virkeligheten?

Å kalle det en borgerkrig er fristende av mange grunner, og det tvinger seg frem i det vanlige politiske vokabularet, som om et tabu var brutt og det endelig var lov å snakke om en virkelighet som alle i større eller mindre grad føler.

Men dette er ikke en presis begrepsbruk, fortsetter han:

For en borgerkrig pågår innenfor ett og samme folk. Den splitter familier og lokalsamfunn, og den utløses av den ideologiske lidenskapens flammer.

Det premisset er ikke gyldig:

Begivenhetene tegner et bilde av grupper som ikke synes at de tilhører samme folk.

I den grad det offisielle Frankrike fordrives fra områdene som domineres av personer som ikke føler seg franske, handler det altså om fremmed erobring. Hvis det er krig, er det med andre ord en erobringskrig snarere enn en borgerkrig.

I deler av det som en gang var Frankrike, er det under enhver omstendighet innført nye lover, og de viktigste politiske kreftene på det som nå er fremmede områder, er narkobosser og islamister.

Bock-Côté tror ikke at politikere som vet dette, og som sier det privat, kommer til å si det offentlig denne gangen heller, selv om det å fornekte virkeligheten blir en stadig mer uholdbar øvelse.

Det er over tjue år siden en bok med tittelen «Les territoires perdus de la République» (Republikkens tapte territorier) kom ut i Frankrike. Alle med øyne i hodet kunne allerede da se at fenomenet med fremmed utenforskap var i ferd med å komme ut av kontroll.

Nå er kontrollen tapt. Det gjenstår bare å se hvor lenge erobringen fortsetter, og hvor store territorier den ender opp med. Det blir instruktivt, for slik får nordeuropeerne en forsmak på det som også blir deres fremtid.

Det kan se ut som om selveste Elon Musk mistenker at dette kommer til å gå riktig dårlig:

 

– Egentlig vet alle instinktivt at «minoritetene» en dag vil være i flertall…

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

 

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.