På valgnatten, da seieren var klar, ble Jonas Gahr Støre spurt om hva han nå hadde tenkt å gjøre. Han utbrøt spontant at han «ville redde verden». Nå, snart to år senere, er det grunn til å tro at det var oppriktig ment. Desto mer alarmerende er det. For scenen er som hentet rett ut av fjerde akt i «Peer Gynt»:

• MASTER COTTON: Men inge hejser

Sit seil for blot og bart at sejle.

De har et mål, det kan ej fejle.

Og målet er – ?

• PEER GYNT: At blive kejser.
• ALLE FIRE: Hvad?
• PEER GYNT: (nikker) Kejser!
• HERRERNE: Hvor?
• PEER GYNT: I hele verden!

I kraft av guldet!

Det er historien om det norske oljeeventyret som gjorde oss styrtrike i en fart og åpnet muligheter ingen hadde drømt om bare få år tidligere. Dette er historien om en selvforherliggjørende filantropisk bistandspolitikk og milliarder kastet bort i et endeløst sluk av feilslåtte bistandsprosjekt og grønne investeringer som vil tappe statskassa i årevis fremover.

Ambisjonene står ikke tilbake for Peers planer om å gjøre hele Sahara om til en «fed oase».

• PEER GYNT: Midt i mit hav, på en fed oase

vil jeg forplante den norske race;

det dølske blod er jo kongelig næsten

arabisk krysning vil gøre resten.

Rundt om en vik på en stigende strand

Faar jeg lægge Peeropolis, hovedstaden

Verden er aflægs! Nu kommer raden

Til Gyntiana, mit unge land.

Det er historien om «engasjementspolitikken» og den megalomane visjonen om å gjøre Norge til en humanitær stormakt. Det er historien om Gro, Thorbjørn, Kjell Magne, Erna og Jonas’ planer om å bruke olje- og skattepengene våre til selv «å bli Keiser», ikke bare i Norge, men i WHO, Europarådet, FN og i hele verden.

Det kan derfor være grunn til å minne om hvordan 4. akt i «Peer Gynt» ender. Etter at Peer har sett hele sin formue gå til bunns i Atlanterhavet, og med det planen om å gjøre den golde ørkenen i Sahara om til en blomstrende oase, ender han opp i dårekisten i Kairo, der han, blakk og pengelens, omsider blir kronet til keiser blant de gale.

Problemet med Jonas, til forskjell fra Peer, er at det ikke er hans egne penger, men vår oljeformue og våre skattepenger han forspiller. Mens det er lett å være raus med andres penger, vokser Jonas’ egen formue jevnt og trutt i finansmarkedet, skjermet for stormannsgale politikere som ham selv, næringsminister Jan Christian Vestre og energiminister Terje Aasland.

Enda verre er det at vi, i en tid hvor vi står overfor omfattende samfunnsmessige omveltninger og betydelige utfordringer som nasjon, trenger ledere med begge beina plantet på bakken. Vi trenger ledere som er opptatt av å ivareta landets og befolkningens interesser.

Vi trenger ikke drømmere og fantaster som «vil redde verden» med bistand og grønne investeringer og en energipolitikk som gir landet og våre ressurser til EU for å bygge en internasjonal retrettstilling for seg selv, slik Gro, Thorbjørn, Jens og Børge har gjort tidligere, og slik Jonas gjør nå, for å ha noe å falle tilbake på nå når han snart blir sparket ut av regjeringslokalene.