Fysikeren Stein Storlie Bergmark, medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd, har sendt Faktisk.no følgende vitenskapelige tilsvar, som dette halvoffisielle sannhetsministeriet har nektet å publisere på eget nettsted. Teksten er gjengitt nedenfor. Figuren er lagt til av Klimarealistenes redaksjon. 

Nicolay F. Delebekk i Faktisk.no publiserte 11. mai 2023 en artikkel med tittelen «Jo, sammenhengen mellom CO₂ og klima er bevist mange ganger.» Delebekk ønsker å falsifisere en påstand fra sine meningsmotstandere: «Sammenhengen mellom klima og CO₂ er aldri blitt bevist», og kommer straks med sin konklusjon: «Dette er feil. Sammenhengen er bevist gjentatte ganger og er grunnleggende for all vitenskapelig forståelse av klimaet på jorden». Det vises i det følgende at Delebekks konklusjon i to ledd er feilaktig.

Det som er bevist, er at CO₂ er en drivhusgass som reduserer energiutstrålingen fra jordkloden. Effekten er liten, den utgjør i dag bare 1–2 % av klodens energiutveksling med det ytre rom. Det er aldri blitt bevist at dette beskjedne bidraget har noen avgjørende betydning for vår klimautvikling.

Kunnskapen om CO₂ som drivhusgass er slett ikke grunnleggende for all vitenskapelig forståelse av klimaet på jorden, som Delebekk hevder. For det første er det vanndamp som er den helt dominerende drivhusgassen, og som sammen med skyene i det store og hele kontrollerer temperaturen på jorda. For det andre er vårt klimasystem ekstremt komplisert. Det består i det store og hele av en stadig skiftende global strøm av luft i en atmosfære med store temperaturforskjeller og av strømninger i hav med perioder fra år til millennia, der energi utveksles med atmosfæren, og disse delsystemene befinner seg på en klode som roterer. Det grunnleggende er naturligvis ikke CO₂, men fysikken, med Navier Stokes likninger, som beskriver bevegelsen i gasser og væsker, som i atmosfæren og havet.

Disse likningene har ingen algebraisk løsning og må i modellene tilnærmes gjennom numeriske metoder. Uavhengige forskere som Pat Frank har vist at modellberegningene ikke kan være korrekte over tidsspenn på flere tiår, blant annet på grunn av for store celler i romgitteret som jordoverflaten er oppdelt i og forskjellige akkumulerte feil i simulerings-prosessene. Samtidig har professor John Christy, blant andre, påvist at klimamodellenes temperaturfremskrivninger faktisk feiler, både i den forrige klimarapporten AR5 og i den siste, AR6.

CO₂ er altså en drivhusgass, men vi vet at virkningen er beskjeden, og avtagende på grunn av metningseffekten, og at påvirkningen av selve klimasystemet er svært vanskelig å stadfeste. Det er følgelig helt umulig å fastslå hvor mye av oppvarmingen etter Den lille istiden som skyldes økningen av CO₂ og hvor mye som skyldes naturlig variasjon.

Sammenhengen mellom CO₂ og klima er aldri bevist gjennom observasjon. Vi har en enorm og veldokumentert klimahistorikk som viser oss at vi siden siste istid for 11.700 år siden har hatt varme og kalde perioder, og at det i halvparten av tiden har vært høyere temperaturer enn i dag. Uniformitetsprinsippet sier at de samme prosessene styrer klimaet i fortid, nåtid og fremtid, og det er viktig å forklare tidligere tiders klimaendringer for å forstå hva som skjer i dag.

Kommentar: Fra PCC 1990 WG1: Scientific Assessment of Climate Change side 203 siterer vi: “Så det er viktig å iaktta at de naturlige klimavariasjonene er betydelige og vil modulere alle fremtidige endringer forårsaket av menneskene.»

Det er ingen statistisk signifikant sammenheng mellom CO₂ og temperatur. Det er manglende samsvar mellom CO₂-konsentrasjon og temperatur (i) gjennom de siste 600 millioner år. Det er manglende samsvar (II) også de siste 11.000 år etter siste istid. I denne perioden nådde atmosfærisk CO₂ et minimum for 7000–8000 år siden, samtidig med at temperaturen nådde et maksimum. Deretter begynte CO₂ å stige, men samtidig begynte den globale temperaturen å falle. Det er manglende samsvar (iii) i perioden 1940–1975, da CO₂-konsentrasjonen begynte å stige kraftig i gjenreisningen etter krigen, mens temperaturen samtidig falt så mye at forskerne mente vi var på vei inn i en ny istid. Det er også manglende samsvar (iv) i perioden 1998–2012/14, da utslippene steg kraftig mens temperaturen «sto stille» i det som klimapanelet har beskrevet som en varmepause (hiatus).

Det er enkelt å vise at det er helt umulig på bakgrunn av empiriske data å skille naturlig fra antatt menneskeskapt temperaturøkning. Vi kan se på temperaturserien fra HadCRUT4, som viser at den tidlige perioden 1895–1943 har samme temperaturkarakteristika og samme økning som den senere perioden 1957–2005. Men i den siste perioden var utslippene 6 ganger høyere enn i den første, samtidig som den teoretiske varmevirkningen, altså effektpådraget, fra CO₂ var fire ganger større! Dette er naturligvis helt uforenlig med at CO₂ skal være en kraftig temperaturdriver. Det viser også at det er umulig å fastslå om temperaturøkningen etter 1880-årene i hovedsak skyldes utslipp eller naturlig variasjon.

Klimaendringene er ikke «farligere» nå enn før. Hyppigheten av ekstremvær, som orkaner, tørke, nedbør og flom, har ikke økt i forhold til tidligere (IPCC 2012 og 2013). Data fra Meteorologisk institutt viser at også i Norge er antall ekstremvær synkende. Våre samfunn har også blitt stadig mer tilpasningsdyktige, og i løpet av det forrige århundret har menneskene opplevd en enorm velferdsutvikling som har fortsatt fram til i dag, og som for øvrig helt og holdent er basert på utnyttelsen av verdens fossile ressurser.

De fleste ekstreme værhendelser forårsakes ikke av høye temperaturer, men av temperaturforskjeller. Det er derfor stormene er kraftigere i vintersesongen. Det er faktisk å forvente at visse typer ekstremvær, som stormer utenfor tropene, på midlere breddegrader, kan bli enda svakere i et varmere klima.

Enkelte hevder at man nå har funnet fingeravtrykket til drivhusgassene i observerte ekstreme værfenomener. Forskerne hevder for eksempel at klimaendringene «nesten helt sikkert» var den direkte årsaken til den tropiske stormen Imelda, som rammet Houston i september 2019. Den uavhengige forskeren Dr. Ross McKitrick har imidlertid vist at attribusjonsmetodene som IPCC bruker, er fundamentalt feilaktige (fundamentally flawed). De problemene som McKitrick peker på, har ikke blitt oppdaget, og dette betyr at ingen av anvendelsene av metoden for attribusjon de siste 20 årene kan anses å ha gitt pålitelige resultater. McKitricks resultater støttes av statistikeren Dr. W. Briggs. Dette betyr at IPCC aldri har funnet fingeravtrykket til våre utslipp i de enkelte tilfellene av ekstremvær. Det er følgelig helt umulig å vise at CO₂ er årsaken til de ekstremvær som jevnlig oppstår og som har rammet kloden til alle tider.

Artikkelen var opprinnelig publisert hos Klimarealistene og er gjengitt med forfatterens tillatelse.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.