I de fem årene hvor Trygve Bratteli var Arbeiderpartiets statsminister, lå det som en bunnplanke i regjeringens politikk at den skulle unngå å drive splittede borgerlige partier sammen igjen.
Borten-regjeringens oppløsning i 1971 skapte mye vondt blod mellom de fire borgerlige partiene. Særlig ble Senterpartiet skyteskive for borgerlig frustrasjon over å ikke kunne samarbeide så nært at partiene igjen kunne oppfattes som et regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet.
Arbeiderpartiet ble ved valget i 1973 påført sitt mest sviende nederlag på over 40 år, men gjenerobret regjeringsmakten ved hjelp av nystiftede SVs oppslutning. Ap-regjeringen førte en klassisk sosialdemokratisk politikk, som ikke ga nevneverdige konsesjoner til SV. Trygve Bratteli var trygg på at SV ikke under noen omstendigheter ville felle regjeringen, slik forløperen SF gjorde i 1963 – og som skadet SF nokså sterkt.
Denne etter forholdene moderate Ap-politikken ble også utformet med et annet sideblikk: Partiet måtte ikke føre en politikk som drev de splittede borgerlige partiene sammen igjen. Da ville de på ny utfordre Ap om regjeringsmakten, slik som i 1963–1965.
Borgerlige ledere gjenopptok kontakten etter hvert. Dagfinn Vårvik var blitt Sp-leder og ivret etter en forståelse med Høyre. Sammen med Lars Korvald (KrF) og Hans Hammond Rossbach (Venstre) ble det ført samtaler med Høyre og Kåre Willoch. Det ble ikke kalt forhandlinger, men sonderinger. Sonderingene løp ut i sanden. Det ble ikke noe regjeringsalternativ før Høyre alene overtok regjeringsmakten etter valgseieren i 1981.
Solberg-regjeringens delvise oppløsning og senere valgnederlag virket dempende på de fire eks-regjeringspartiers atferd. De fikk økt interesse for egenmarkeringer fremfor på ny å utgjøre et samlet alternativ til Støre/Vedum-regjeringen.
Men Arbeiderpartiets landsmøte har ført dem sammen igjen. Erna Solberg, Sylvi Listhaug og Guri Melby sto forleden sammen med KrF-nestleder Dag-Inge Ulstein frem i Dagsrevyen for å markere motstand mot Ap-landsmøtets venstredreining av politikken.
Det er særlig partiets angrep på private løsninger i helse- og velferdspolitikken som har styrket den borgerlige samlingsiveren. Landsmøtet proklamerte at det i Ap-styrte kommuner ikke blir tillatt privat drift av helse- og aldersinstitusjoner. Adjø til kommunalt selvstyre! Regjeringen har allerede opphevet ordningen med fritt behandlingsvalg. Folk med sykdom og plager skal vær så god være henvist til å velge blant statsdrevne tilbud. Også private skoler har fått trangere vilkår.
Partiet har nå landsmøtevedtak på å oppheve fraværsreglene i videregående skole. Ap er nå blitt skoleskulkernes parti – og har lagt seg ut med lærerorganisasjonene.
Slik kan vi fortsette oppramsingen av politiske sidesprang som Ap gjør for å innynde seg hos de rødeste, men som har den konsekvensen at de borgerlige samles.
Motstanden mot private løsninger som supplement til det offentliges tilbud bunner i en slags ideologisk restart. Alt ses fra statens side. Statens tarv kommer først, dernest folkets og de trengendes behov. Hvis staten ikke kan hjelpe deg, kan det være det samme.
Med sitt korstog mot privat tjenesteyting fører Ap de borgerlige sammen – og skyver store velgergrupper fra seg. Flyttbare lillavelgere blir blå.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
