«Transfob» Joanna Cherry er mangeårig advokat, lesbisk aktivist og politiker for Scottish National Party (SNP). Cherrys planlagte opptreden ved The Stand Comedy Club ble avlyst etter at klubben, som er eid av SNP-politikeren Tommy Sheppard, meddelte at avgjørelsen ble tatt etter diskusjoner med ansatte. «Vi vil ikke tvinge våre ansatte til å jobbe på dette arrangementet,» skrev klubben i en pressemelding. «In Conversation with Joanna Cherry» skulle foregå i august. Tidligere har klubben sagt:

As a company we oppose any form of discrimination, including against people on the basis of their gender identity. (…)
Whilst we may disagree with a particular viewpoint, we believe that people should have the right to express views that others might find controversial or strongly disagree with, providing this is done within the law and does not violate our code of conduct.

«Som firma er vi imot all form for diskriminering, inkludert mot mennesker på bakgrunn av deres kjønnsidentitet. Mens vi kan være uenige i visse standpunkter, mener vi at mennesker har retten til å uttrykke syn som andre finner kontroversielle eller er dypt uenige i, så lenge det foregår innenfor loven og ikke bryter våre egne regler.»

Men denne toleransen varte altså ikke så lenge.

Upopulært lovforslag

Det er ikke første gang Joanna Cherry er i hardt vær på grunn av sitt syn på biologisk kjønn. Cherrys oppfatning om at kjønn er binært og irreversibelt, som for øvrig er i tråd med biologiske fakta, går imot politikken til partiledelsen, først under Nicola Sturgeon og nå hennes arvtager Humza Yousaf. Som andre «progressive» politikere ønsker de selvsagt at såkalte transrettigheter blir innlemmet i lover og regler. Innvendingene fra feminister som Cherry, og også andre såkalte kjønnskritiske stemmer, er at disse rettighetene går på bekostning av barn og kvinner ved at lovene medfører at menn får tilgang til kvinnefengsler, krisesentre for kvinner, og kvinnegarderober, for å nevne noe. Og kritikerne skal stilnes.

Dessverre for den skotske regjeringen, og heldigvis for kvinner og barn, blir den nye loven om selvidentifisering (som fortsatt er mindre radikal enn loven om endring av juridisk kjønn i Norge) trenert av den britiske regjeringen, fordi de peker på antidiskrimineringsloven som de mener kolliderer med det nye lovforslaget. Lovforslaget er ikke særlig populært blant befolkningen, og heller ikke innen SNP er det enighet, og Cherrys politiske karriere ble effektivt stoppet av transforkjemperne i partiet. Slik fikk Nicola Sturgeon en konkurrent mindre, for Cherry var en politiker på oppadgående da hun bannet i kirken.

Splittet SNP

Cherrys karriere som «frontbencher» – hun var talsperson for SNP i det britiske parlamentet i Westminster – endte nemlig for to år siden etter at hun åpent kritiserte partiets transpolitikk. Cherry har likevel andre ben å stå på, og som advokat har hun blant annet representert  Marion Millar, en skotsk feminist som ble arrestert og anmeldt for hatkriminalitet fordi hun hadde twitret et bilde av suffragette-flagget. Saken ble senere droppet.

Cherrys skjebne demonstrerer ikke bare splittelsen i SNP, som for øvrig er et parti på randen av sammenbrudd etter politietterforskning og andre skandaler, men også hvor gjennomsyret skotsk – og britisk – kulturliv er av kjønnsideologi og annen postmoderne identitetspolitikk. Det er nok helt vanlig blant ansatte i kulturinstitusjoner å ha lignende holdninger som de ansatte ved The Stand innehar.

Blåhårede, sinte ungdommer

Som den skotske komikeren Leo Kearse skriver: «Jeg er ikke i tvil om at ansatte ved the Stand klaget over Cherry. Blåhårede, sinte ungdommer klager over alt mulig. Den korrekte responsen er be dem om å «f**k off».

Så hvorfor ba ikke ledelsen ved The Stand de ansatte om å holde kjeft? Eieren av klubben, Tommy Sheppard, er kjent for å støtte radikal kjønnsideologi, så for alt vi vet – Sheppard har ikke uttalt seg om saken – har de ansatte hans velsignelse. Men når ble det greit å la noen hårsåre, og muligens blåhårede, ansatte få diktere hvem som kan inviteres på scenen?
Kanskje begynner vi å bli så lei saker som omhandler kanselleringer og scenenekt at vi begynner å dra på skuldrene?

Den stille majoriteten

Jeg merker hvert fall selv at historier som Cherrys kansellering ikke har like stor sjokkverdi lenger. Og der ligger litt av problemet. Selv vi som skyr kanselleringskultur blir ikke like opprørt lenger når det skjer. Vi blir en del av den stille majoriteten, som heller konsentrerer seg om sine egne liv enn å si ifra når samfunnet beveger seg i feil retning.

Likegyldighet gir dessverre rom for pøbelvelde, som vi så her i Edinburgh for bare noen dager siden, da filmen Adult Human Female ble avlyst etter at aktivister blokkerte inngangen til forelesningssalen ved University of Edinburgh, der filmen skulle vises. Det er andre gangen filmen har blitt forsøkt oppsatt ved universitetet, og andre gangen aktivister har vunnet.

Hvis ikke engang universiteter og komedieklubber, som er fundert på ideen om utveksling av ideer og provoserende meningsytringer, kan tillate det frie ord, finnes det håp for resten av samfunnet?

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!