Forsøket på å svekke Russlands økonomi så mye med sanksjoner at landet taper Ukraina-krigen, er mislykket, men sanksjonene svekker Russland tilstrekkelig teknologisk til at de heller ikke kan vinne krigen – det er i hovedtrekk konklusjonene i en lang analyse som søndag ble offentliggjort av The Economist.
Russland kan føre utmattelseskrig i lang tid, men neppe klare å oppgradere sitt militære maskineri godt nok til å kunne vinne noe særlig mer terreng i Ukraina, er prognosen fra det velrennomerte økonomiske tidsskriftet.
Etter invasjonen i februar 2022 var Biden-administrasjonen tidlig ute med å hevde at en alvorlig svekket økonomi raskt ville sette en sluttstrek for Russlands krigføring i Ukraina, men status mer enn ett år etterpå er en helt annen: BNP ble aldri svekket mer enn fem prosent, og Det internasjonale pengefondets (IMF) prognoser for inneværende år er en liten vekst:
The IMF expects it to grow by 0.7% this year–on a par with France, and even as the British and German economies shrink. The hope that the state of Russia’s economy will provide any sort of constraint on the war has faded.
Russland har lyktes godt med å avverge de ønskede virkningene av sanksjonene som USAs utenriksminister Antony Blinken gikk i spissen for:
They have found ways to withstand the fusillade of sanctions that Mr Blinken heralded. They have supplied enough men and materiel to propel Russia’s invasion. And all this has been done without a sharp decline in living standards, which might prompt popular unrest. But any attempt to escalate the conflict would inevitably undo these successes.
Ikke bare er det digre hull i sanksjonene, men Russland har også funnet måter å omgå dem på, skriver The Economist.
De drøyt to tusen russiske oligarkene er heller ikke nevneverdig hardt rammet, om man ser bort fra muligheten til å feriere i vestlige land:
Despite the reports of impounded superyachts, however, most kleptocrats are still putting caviar on the table. Foreign governments have frozen about $100bn-worth of private Russian assets—only about a quarter of the $400bn that Russian households have abroad. (…) Sanctions, perversely, may pave the way for the creation of a new generation of oligarchs. With Western firms leaving the country en masse, there are hundreds of billions of dollars’ worth of assets up for grabs. If the intention behind the measures was to cause discomfort among Mr Putin’s inner circle, there is little sign of it.
Finanstjenestene Vesten ikke lenger leverer til Russland, er blitt erstattet av Kina:
Western countries have not cut off Russian banks entirely, as they need to pay for the Russian oil and gas they continue to import. Gazprombank, which processes these payments, remains a member of SWIFT. What is more, new financial pipes are being built to replace Western ones. Average daily transactions using CIPS, China’s alternative to SWIFT, have increased by 50% since the invasion began. This past December 16% of Russia’s exports were paid for in yuan, up from almost none before the war. The narrow gap between the price at which Russian banks sell their customers yuan and the price at which they buy yuan suggests a liquid market.
Den russisk-kinesiske samhandelen har også økt kraftig.
Sanksjonsbelagte varer som datachips kan finne veien fra EU til Russland via transittland:
In 2022 imports from the EU to Armenia mysteriously doubled, even as Armenian exports to Russia tripled.
Også russisk olje og raffinerte oljeprodukter kan finne veien til Europa via tredjeland, i den grad Kina og India ikke tar unna.
In March nearly 90% of Russia’s total crude exports went to China and India, estimates Reid I’Anson of Kpler, a data firm, up from a quarter before the war.
Prisen er imidlertid forholdsvis lav, og det kan gi Russland større underskudd i statsregnskapet:
In 2022 the Russian government ran a deficit of about 3trn roubles ($37bn), or 2% of GDP. This year it is planning something similar, but actual spending and taxation data so far this year make that look optimistic. A deficit in the range of at least 10trn roubles, as much as 5% of GDP, looks likelier—high by Russian standards.
Men Russland har sparemidler tilsvarende ca. 10 prosent av BNP, og kan ved behov finansiere seg selv både ved å utstede obligasjoner og ta midler fra store selskaper.
Det største problemet sanksjonene påfører Russland, er et teknologisk etterslep, og det veier tungt når militært materiell som er oppbrukt i krigen, skal erstattes.
The problem is that, to manufacture advanced weapons, it needs access to Western-made, high-end “dual-use” components, from engines to microchips, that are hard to obtain because of Western sanctions.
På dette punktet tyr Russland også til improvisasjon:
Thus in February the government temporarily stopped accepting applications for biometric passports to save microchips. High-end washing machines are also being imported in large numbers to be stripped of their chips, presumably for use in guided missiles and other military kit.
What Russia lacks in quality, however, it may partly compensate for in quantity—by gussying up Soviet-era weapons. It is modernising perhaps 90 old tanks a month by equipping them with new electronics and communication systems.
Russia is also getting military supplies from allies. Some artillery shells appear to be arriving from China, via Belarus.
Men også her kan Kina potensielt spille en større rolle. Spørsmålet er om Kina ønsker det.
Ved å holde Vesten og Russland opptatt med å konfrontere hverandre, kan Kina svekke Vesten, som Beijing-regimet vil detronisere for selv å bli verdens herrer, og samtidig holde Russland svakt nok til at Moskva forblir en juniorpartner i de to landenes strategiske allianse.
Xi Jinping spiller sine kort med omhu, også med tanke på å kunne ta Taiwan. Støtten til Russland kan finjusteres litt opp eller ned etter det som passer Kina best.
Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!
Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.