Erling Marthinsen 
«Når Spellemannprisen går av stabelen 15. april, er det seks artister og band som kjemper om den gjeve prisen «Årets låt». Alle er menn. Det forteller oss hvordan det ligger an med likestilling i norsk musikkbransje.»
Dette skriver Joakim Aadland og Victoria Ø. Steinland, henholdsvis daglig leder og prosjektleder i Balansekunst.
Balansekunst er nok en av disse utallige statlig sponsede organisasjonene. De beskriver seg selv som «et samarbeid mellom over 140 norske kunst- og kulturorganisasjoner som sammen jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv».
I 2022 ga Balansekunst støtte (de kaller det Balansepotten) til prosjekter som fokuserte på «funksjonsmangfold, alderisme, kjønnsbalanse, interseksjonalitet og datainnsamling».
Nå er det Spellemannprisen som er under angrep. For alle nominerte til «Årets låt» er altså menn. Dette lyder ikke bra for folk som vil ha tellekanter på «mangfoldet».
Dette til tross for at de selv innrømmer at de nominerte fortjener nominasjonen.
Det hersker derfor ingen tvil om at de nominerte fortjener nominasjonen. Likevel må man spørre seg: Har ingen kvinnelige artister gjort seg fortjent til prisen for årets låt i 2022?
Så ramser de opp noen kvinnelige artister, og mimrer om fjorårets nominasjoner.
Ser vi på fjorårets nominasjoner til Spellemann, var det 47 kvinner og 61 menn, noe som utgjør 43,5 mot 56,5 prosent. Ikke så langt unna 50/50-fordeling.
Det var ingen som klaget på skjevfordeling i fjorårets Spellemann. For skjevfordelingen var stor, noe disse forvirrede debattantene fra Balansekunst selv skriver.
Tall fra Spotify viste at av Spotifys 50 mest spilte låter i Norge i 2020, var 12 prosent av låtskriverne og 0,7 prosent av produsentene kvinner.
Med andre ord: Kvinnene var grovt overrepresentert i fjor hvis disse tallene fra 2020 ikke har endret seg betydelig. Det plager ikke undertegnede, for jeg tror faktisk juryen velger ut fra musikk, og ikke ut fra kjønn.
Menn forhindrer kvinner fra å kjempe seg inn i musikkverdenen, mener representantene fra Balansekunst.
I likhet med store deler av kunst- og kulturbransjen er utøvere i musikkbransjen svært avhengig av bekjentskaper og nettverk i karriereveien. Og mange av industriens «portvoktere» er menn.
Vi har da hatt kvinnelige artister i mange tiår, mange av disse blant Norges mest suksessrike. Hva slags menn er det som vil nekte talentfulle kvinnelige artister muligheter?
Ofte er det ubevisste handlingsmønstre som gjør at menn skyves opp og frem. Det vi kaller bias handler om at vi alle dras mot folk som likner oss selv.
Vi ønsker å snakke med og samarbeide med personer som likner oss selv, for eksempel personer med samme kjønn, kulturell og økonomisk bakgrunn som oss selv.
Dette er det vanlige sprøytet. Når jeg lytter til musikk, så bryr jeg meg absolutt ikke om hudfarge, legning, politisk overbevisning eller kjønn. Påstanden om at man må ha samme økonomiske bakgrunn, finner jeg komplett latterlig. Jeg bryr meg om de musikalske kvalitetene, og i noen tilfeller betyr sangteksten også en god del.
Arbeidet med mangfoldsbevisst rekruttering må prioriteres.
Kvotering er løsningen for alle disse woke folkene.
Slik får vi også et rikere kulturliv, med et større mangfold av perspektiver, stemmer og sounds. Vi vil få enda flere favorittlåter, og det er definitivt vinn-vinn for både bransjen og publikum.
Seriøst, jeg foretrekker å velge mine favorittlåter selv, og tror dette gjelder for de fleste nordmenn. De som er gode nok, klarer seg. De andre får vel heller skaffe seg en jobb, uansett kjønn, legning og andre ytre egenskaper.
