Vanndamp stiger opp fra kjernekraftverket Isar II i Essenbach i Tyskland den 3. mars 2022. I dag legges det ned for godt. Foto: Armin Weigel / DPA via AP / NTB.

Helt siden Angela Merkel i 2010 fikk innfallet at tiden var inne for et grønt Energiewende, har tyske politikere systematisk avviklet sin egen kraftforsyning basert på kull, gass og kjernekraft. Dette skulle gå fint, ettersom reklamen til sol- og vindkraftselgere lovet å gi alt et samfunn trenger av «gratis, grønn energi». Etter å ha pepret Tyskland med solpaneler og 30.000 vindturbiner, slo tysk riksrevisjon fast at reklamen ikke var sann, men selv med tre rapporter som viser manglende kost/nytte-verdi synker det bare ikke inn hos politikere: Nå skal det satses på havvind, samtidig som Tyskland stenger sine siste tre kjernekraftverk. Det vil ytterligere forverre energisituasjonen i EU og Norge.

I dag, lørdag 15. april, stenger altså det energi-utarmede Tyskland ned en kraftkapasitet på 2,8 gigawatt (GW), som er selve grunnstammen for deres «balansekraft». Dette skjer samtidig med at tyske politikere er fullt innforstått med at Tyskland lider av en energimangel som er så alvorlig at gassimport med skip, gjenåpning av kullkraftverk og ekstrem overføring av strøm fra EU-land har vært helt nødvendig. De tre kjernekraftverkene som legges ned, produserer dobbelt så mye strøm som det kan overføres gjennom NordLink-kabelen.

Tyskland mangler ikke energi, de vil bare ikke bruke den

Tyskland hviler på enorme mengder kull, men den selvpåførte klima-manien gjør at den billige, stabile energikilden som utkonkurrerte vindmøllene for 300 år siden, nå skal ligge ubrukt og heller utkonkurreres av vindmøller (oh, the irony). Merkel har allerede lagt ned en mengde kull- og kjernekraftverk for å «redde klimaet», og pepret landet med vindmøller som skulle erstatte den tapte energiproduksjonen. Men siden reklamen fra vindkraftselgerne var falsk (som advart), oppsto en økende energimangel som måtte kompenseres med russisk gass til nye tyske gasskraftverk. Så slo Putin til i Ukraina, gassen uteble, og dermed var katastrofen komplett. Men ikke bare for Tyskland:

Fordi Tyskland har insistert på at EU skal ha en felles energiforsyning gjennom overføringskabler i «fremtidens smartnett», og nasjonale energiforsyninger derfor skal avvikles for å skape «forsyningssikkerhet», vil altså nedleggelsen av de tre kjernekraftverkene skape ytterligere energimangel og høyere priser for samtlige EU-land – også EU-kolonien Norge. Og det stopper ikke der: Den grønne regjeringen i Tyskland vil stenge ned all kullkraft innen 2038, med de første nedstengningene fra 2030.

Det paradoksale med dette er at Tyskland altså nedlegger kjernekraftverkene sine med full nasjonal suverenitet, uten at EU-land kan stoppe det eller har noe å si. Samtidig har Frankrike (som har mindre kullreserver enn Tyskland) alltid satset stort på kjernekraft og har hele 56 kjernekraftverk i drift. Den grønne bølgen gjorde at også franske politikere vurderte samme innfallspolitikk som Merkel, men noen i maktens korridorer må ha forholdt seg til virkeligheten og en kalkulator, for nå er det lansert planer for å bygge 14 nye reaktorer fra 2035. Også til glede for energihungrige Tyskland.

Politikk basert på hvordan virkeligheten burde være, i stedet for hvordan virkeligheten er

At EU-land konkurrerer seg imellom på nasjonal kraftpolitikk på denne måten, sier det meste om hvor vanstyrt, lite realpolitisk og udemokratisk EU faktisk er. Det sier også noe om hvor dysfunksjonelle og inkompetente politikere er: De er drevet av tvangstanker og klarer ikke løsrive seg fra tidligere åpenbare feilslutninger. I stedet fortsetter man å gjennomføre nedleggingsvedtak som alle vet er ødeleggende, fordi det er viktigere å berge ettermælet til Merkel og de grønne ekstremistene enn å berge energiforsyningen til EU. Og tyske velgere har skylden: Nylig valgte de å satse videre på De Grønne i regjering, og det partiet ble stiftet nettopp på fanatisk motstand mot kjernekraft.

«Aldrende kjernekraftverk er en av de største risikoene i Europa», uttalte nylig den agurkgrønne tyske miljøvernministeren Steffi Lemke, uten at det finnes fnugg av belegg for påstanden. For hennes art finnes det bare én ting som er farligere en radioaktivt avfall, og det er plantenæringen CO2_. Jo da: Riktignok gikk det galt for kjernekraftverkene i Tsjernobyl og Fukushima, men europeiske kjernekraftverk er ikke av samme type som Tsjernobyl, og sentrale deler av Tyskland er vel relativt lite utsatt for tsunamier, eller hva? Fakta er at kjernekraft er en av de reneste, tryggeste og mest effektive kraftkildene vi har.

Også det klima-kortsluttede Sverige er i gang med å avvikle kjernekraften svenskene er helt avhengige av. I stedet satser også de på vindkraft som ikke virker, frivillig kraftoverføring fra naboland med økende kraftmangel, og enorm økning av kraftbruken gjennom klimatiltak som heller ikke virker. Det er samme grønne galskapen som rir vårt Storting og vår regjering, og resultatet vil bli uunngåelig: Ekstreme kostnader med ekstreme strømpriser, til glede for ekstreme kraftprofitører og hordene av andre klima-parasitter.

En bølge av kjernekraft-lobbyisme

Likevel forholder 31 land i verden seg til fakta, lærer av Tysklands kortslutning og satser på kjernekraft: Kina har 57 kjernekraftverk i drift. Storbritannia har ni, og har bestemt seg for å bygge åtte nye innen 2050 for å «balansere» storsatsingen på havvind (så hvorfor bygge havvind da?). Kjernekraft er så i vinden at selv Norge har fått en kraftig kjernekraftlobby – ikke minst gjennom løftene om «små modulære reaktorer», thoriumkraft og fusjonskraft – som lobbyistene omtaler som operative suksesser, men som fortsatt bare finnes på konsept- og forskningsstadiet. Og you guessed it: De må også ha store klimasubsidier for å kunne redde kloden, akkurat som vindkraftlobbyistene.

Yrkespolitikere er realfaglige analfabeter flasket opp på forestillinger om at «alt er mulig» – og det kan jo fremstå som fakta når slike middelmådigheter blir ledere av hele land. Derfor virker de også hinsides pedagogisk rekkevidde for å innse at selv om noe fungerer fint i teorien, og lobbyister har store visjoner og løfter i glansede reklamenettsider, så betyr ikke det at det fungerer i praksis.

Faktisk er listen  over teknologiske kjernekraftfiaskoer lang: Japans fremtidsreaktor «Monju». Tysklands hurtigreaktor «Kalkar». Det franske «ASTRID»-prosjektet. India sliter fortsatt med å få thoriumreaktorer til å bli lønnsomme. Og naturligvis de utallige fusjonsprosjektene, hvor suksessen har vært garantert «om 30 år»… de siste 60 årene. Det er nemlig ikke sånn at bare fordi noen har en spennende idé, og staten yter nok penger, så innebærer det at ideen fungerer i praksis. Det skjer bare i Illustrert Vitenskap. Overlydsflyet Concorde er et glimrende eksempel, og det blir også «batteriflyene» som Avinor skal ha i drift om noen få år. Ideer trenger ikke forholde seg til fysikk, matte, økonomi og sikkerhet. Virkeligheten tillater ikke sånt slurv.

Opprydding etter kjernekraft minst like dyrt som å bygge kjernekraft

Mens vi venter på plutoniumdrevne SMR som-garantert-kommer-bare-regjeringen-går-inn-med-nok-penger, tar det gjerne ti år å bygge et fullskala kjernekraftverk. Årsaken er kompleksiteten, det ekstreme sikkerhetsregimet rundt kjernekraft samt at alt må bygges supersolid for å motstå både jordskjelv, bomber og ulykker av alle tenkelige slag. Alt dette, samt ekstrem radioaktivitet, gjør at kjernekraftverk i praksis er bygget for å vare «evig». Dermed er riving av kjernekraftverk noe man aldri har bygget inn i strukturen. Hvorfor skulle man dét? Hvilken galskap skulle avstedkomme at samfunnet sier nei til billig, stabil og sikker kraft?

Hvor vanskelig og dyrt det er å avvikle kjernekraftverk, finnes det mange eksempler på. I den tidligere østtyske byen Lubmin ble det tvilsomme russiske kjernekraftverket Greifswald stengt etter gjenforeningen i 1990. Over 1,8 millioner tonn materiale må gjennomgås, og de 21 generatorene og andre radioaktive komponenter skal lagres i en bunker som skal stå ferdig i 2025. Hele avviklingen forventes å vare til utpå 2060-tallet, eller sånn ca. 70 år etter at kjernekraftverket ble stengt. Og det er ikke bare i Tyskland man lider av populistisk kjernekraft-angst:

I Norge har vi hatt to forskningsreaktorer – i Halden og på Kjeller. Det har aldri vært noen ulykker med dem, men norske politikere har alltid fulgt regelen «gjør som Merkel». De avvikler kjernekraftreaktorer og bygger vindkraft, fordi grønne hippier og vindkraftselgerne sier det er lurt – akkurat som da DAB-selgerne sa det var lurt å satse på DAB. Nedleggelsen er beregnet å koste rundt 21 milliarder kroner og vare hur länge som helst, men næringsminister Iselin Nybø fra Venstre er stolt. «Nå rydder vi opp etter den norske atomsatsingen», sa hun til E24 den 20. november 2020.

– Som første regjering tar vi tak i oppryddingen etter den norske atomsatsingen. Regjeringens mål er å bygge ned de norske atomanleggene og håndtere det norske atomavfallet på en trygg, kostnadseffektiv og bærekraftig måte. Oppryddingsarbeidet vil generere betydelige muligheter for norsk næringsliv gjennom kunnskaps- og teknologiutvikling knyttet til nedbygging av anlegg og lagring av avfall.

Det mest komiske med dette er at bare to år etter denne blunderen har regjeringen Støre funnet ut at nå er det på tide med en ny satsing på kjernekraft (sic!). De ønsker å bygge et «nasjonalt senter for nukleær forskning» og har tildelt 200 millioner kroner gjennom Forskningsrådet. Målet er å styrke den norske kunnskapsberedskapen på det nukleære området, og et av de «hårete målene» er som alltid å bli «verdensledende» – denne gang på å avvikle kjernekraftverk. Det er jo typisk norsk å være god. Hjelpe og trøste oss alle.

«Energiomstillingen» har aldri vært forutsatt å skulle fungere

For å forstå det katastrofale energieksperimentet som politiske realfaglige analfabeter har kastet EU ut i, er det viktig å ha noen fakta i bakhodet: Det går ikke an å lage strøm uten at noen bruker den. Og kraftverk dytter ikke strøm ut til forbrukerne, det er forbrukerne som trekker strøm ut av kraftverkene – og det er vanskelig å trekke strøm ut av vindmøller som står stille. For hver gigawatt vindkraft man bygger ut, må man derfor bygge ut en gigawatt med ekte kraftverk som «backup». Men siden disse backup-kraftverkene kan levere strøm 24/7, er det helt unødvendig å bruke penger og ressurser på vindkraftverket. See?

Problemene oppstår når politikerne bygger ut gigawatt med vindkraft, men IKKE bygger ut backup-kraftverkene. De river dem i stedet og tror løsningene er å bygge enda flere vindkraftverk (for det sier vindkraftselgerne er lurt), kompensere vindløse dager med batterier (for det sier batteriselgerne er lurt) og hydrogenanlegg (for det sier hydrogenselgerne er lurt). Men heller ikke disse kostbare påståtte «løsningene» er på plass før man gjør en storsatsing på havvind, og det vil bare skape ytterligere energimangel i EU.

Dermed oppstår en større og større kraftmangel, som vil føre til enda høyere energipriser, og det vil langsomt kvele samfunn og næringsliv. Nettopp det som EU opplever nå. Og her er det verste: Dette vet alle som selger vindkraftverk og alle som jobber med kraftforsyningen. Dette vet batteriselgerne og hydrogenselgerne. Alle profitørene vet at det de bygger, ikke har noen forutsetning for å fungere i praksis, mens så var det alle pengene og profitten, da. Staten er en god betaler, også når budsjettet sprekker.

Politikerne vil ikke vite sannheten

Vissheten om at «grønt skifte» ikke vil virke, gjør at ingen «grønne» aktører noensinne har lagt frem et småskala-forsøk for å bevise at den astronomisk kostbare og ressurskrevende «energiomstillingen» faktisk vil fungere. De bare leverer det dumme politikere har bestilt, fordi politikerne er tvangsfôret med reklame, løfter, falske tall og grønn Swix gjennom tidenes lobbyfest, og pengene hagler til alle klimaparasitter som melder seg. Derfor har vannkraftlandet Norge fått en kraftig kjernekraftlobby som også er på jakt etter klimasubsidier.

Sannheten er at Norge ikke trenger kjernekraft, vindkraft, solkraft, batterier eller hydrogen. Vi trenger smartere politikere som slutter å sløse bort vannkraften på EU og subsidiert idiotindustri. Vi er allerede verdens mest elektrifiserte land og har vannkraftoverskudd nok for overskuelig fremtid – selv om hele bilparken går på batteri. Det slutter nemlig ikke å regne med det første, og skulle det knipe, er det logisk å bygge ut mer vannkraft. Det vil være mye mer naturvennlig enn å satse på vindparker, kjernekraftavfall, thoriumgruver eller batterifabrikker. Og skulle det fortsatt knipe, er det logiske å smelle opp et billig gasskraftverk eller to. Gassen blir jo brent uansett i EU. EUs energiproblem er ikke vårt energiproblem.

Kjerneproblemet er heller at det ikke finnes noen logikk, ansvarlighet, bremser eller forsiktighet i «klimatiltakene» eller «grønt skifte» – for politikerne har selv rensket ut alle kritikere og skeptikere fra maktens korridorer – fordi klimaprofitørene sa det var lurt. Det samme er gjort med alle risikovurderinger og økonomiske beregninger. Mukker du, så er karrieren over, for ingenting kan gå galt i historiens største energieksperiment. Ta pengene og hold kjeft.

Nå truer Støre-regjeringen med å omgjøre hele Svalbard til et slikt «grønt» småskala-eksperiment. Det vil tydeliggjøre alle de katastrofale tallene og verdiene som ligger i enhver kalkulator, men det vil samtidig ødelegge hele samfunnet der oppe, slik «energiomstillingen» er i ferd med å undergrave Europa. Det man forsøker å skape, har nemlig aldri hatt fysiske, matematiske, teknologiske eller økonomiske forutsetninger for å fungere i praksis – i hvert fall ikke med kostnader og energipriser et moderne samfunn kan overleve med.

Luftslott er lette å bygge, men vanskelige å flytte inn i.

Kjøp Kents bok her!

Kjøp «Et varslet energisjokk»!