Langfredagsavtalen i 1998 stanset mye av volden i Nord-Irland. 25 år etter er det fortsatt religiøse forskjeller mellom innbyggerne, men skillelinjene er ikke like klare som før.
Mens tenåringer fra både katolske og protestantiske ungdomsgrupper i januar sammen tente lys for i Belfast til minne om ofrene for i holocaust, fikk de en påminnelse og advarsel om Nord-Irlands egen beryktede religiøse intoleranse.
– Vi vet alle hva fordommer er. Vi ble oppfordret til å hate hverandre fordi vi var protestanter eller katolikker, sier Stephen Hughes, en leder for det katolske ungdomssenteret St. Peters Immaculta.
Ungdommene som tente lys, er for unge til å huske perioden fra 1960-tallet og fram til 1998, bedre kjent som «The Troubles».
I tre tiår var det åpen konflikt der spørsmålet om nasjonalitet, tilhørighet til Storbritannia og Irland, og spørsmålet om diskriminering og rettigheter for de katolske innbyggerne i Nord-Irland var sentralt. Flere enn 3.600 mennesker ble drept og talløse andre ble skadd og etterlatt.
Volden tok mer eller mindre slutt med Langfredagsavtalen i 1998 som endte med en skisse for å løse Nord-Irlands framtid. Men den politiske prosessen har vært turbulent. I perioder har småkrangling kommet til overflaten, og katolikker og protestanter lever fremdeles segregert på mange måter.
Fremdeles har de som jobber med forsoning og å bygge opp fellesskap nok å gjøre. Fremdeles er det om lag 40 kilometer med den såkalte «fredsveggen» som deler boligområder i katolske og protestantiske deler i Nord-Irlands største by Belfast.
En annen ting er at katolikker nå er i flertall i et land som historisk har vært dominert av probritiske protestanter. Men ingen av dem går så ofte i kirken som de pleide, og antallet som nå sier de ikke bekjenner seg til noen religion, øker. Oppfatningen er også delt mellom katolikker i spørsmålet om å slå Nord-Irland sammen med Irland, og en folkeavstemning om dette er dermed ikke å vente med det første.
Den felles holocaustmarkeringen i januar var én i serien av mange som protestantiske og katolske ungdommer gjør sammen i arbeidet for å bygge vennskap og fellesskap.
– Vårt eget hat, spøkene og vitsene vi lager om hverandre kan fort eskalere. Heldigvis kjenner ikke dere volden. Dere er framtiden, sa Stephen Hughes til ungdommene.
Ruth Petticrew har vært leder av det protestantiske ungdomssenteret Townhens Street Outreache Centre helt siden «The troubles». Hun sier kirkene fremdeles har et ansvar.
– Mange kirker preker ikke om kjærlighet, men religion. Vi må vise folk hva ekte genuin kjærlighet er, men ikke belære folk, sier Petticrew.
Nord-Irland ble skapt i 1921og da med et forhold på to til en-majoritet for protestanter i forhold til katolikker. Protestantene forble lojale mot den engelske tronen, mens resten av Irland løsrev seg fra Storbritannia og ble selvstendig.
I dag har imidlertid forholdet mellom trosretningene endret seg. Katolikker utgjør nå 42 prosent og protestanter bare 37 prosent av befolkningen på 1,9 millioner mennesker. Det som imidlertid har endret seg mest er at antallet mennesker som ikke identifiserer seg med noen religion har steget fra 10 prosent for ti år siden, til 17 prosent nå, ifølge det nordirske statistiske byrået.
Kirkeledere forteller videre at blant dem som oppgir at de er kristne, er antallet aktive kirkegjengere falt Dette skal særlig ha skjedd i kjølvannet av skandalene som er rullet opp i den katolske kirken i Irland.
Langfredagsavtalen gir fullmakt til en folkeavstemning om irsk gjenforening dersom meningsmålinger antyder at den sannsynligvis vil gå gjennom.
I fjor viste imidlertid at 50 mot 27 prosent av de spurte oppga at de ville stemme for å bli værende en del av Storbritannia hvis det ble holdt folkeavstemning nå, ifølge en måling som blant annet avisen Irish Times sto bak.
Undersøkelsen viste også at bare 55 prosent av katolikkene i Nord-Irland ville stemme for en gjenforening med Irland. En femdel av katolikkene oppga at de ville stemme for å forbli i Storbritannia, mens en femdel svarte de var usikre hva de ville stemme for.
Blant sekulære og andre stemmeberettigede er oppfatningen enda mer delt. Her svarer en tredel av de spurte at de usikre på hva de vil stemme i spørsmålet om gjenforening eller ikke med Irland.
– Det er flere og flere mennesker som meg selv, som ikke identifiserer seg eller har en klar oppfatning om vi skal være en del av Storbritannia eller Irland, sier Boyd Sleator i paraplyorganisasjonen Northern Ireland Humanists, som samler alle humanetiske organisasjoner i Nord-Irland.
– Vi burde heller tenke på hvordan vi kan styre på egen hånd, sier han.
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
