En kvinne ber ved et minnested for drepte under skytingen ved The Covenant School i Nashville. Foto: Wade Payne / AP / NTB.

Skoleskytingen i Nashville tyder på at trans­aktivismen har beveget seg over i en ny, farlig retning: terrorisme. Men det skal vi helst ikke snakke om.

For noen dager siden drepte transmannen, det vil si den biologiske kvinnen Audrey Hale, seks mennesker på en kristen skole i Nashville, Tennessee. Tre barn og tre voksne, elever og ansatte ved den presbyterianske The Covenant School, ble skutt av Hale (28), som også var en tidligere elev ved skolen. Hale ble selv skutt og drept av politi som tok seg inn på skolen rett etter skyte­episoden. Vi vet fortsatt ikke nøyaktig motiv for hendelsen. Hale skrev et manifest som er en del av etter­forskningen, men dette er foreløpig ikke offentliggjort. Skyte­aksjonen var godt planlagt, og notater og dagbøker vil bli analysert. Det spekuleres i at Hale bar et spesielt nag til skolen der hun selv hadde gått.

Vi som holder et halvt øye med amerikansk politikk, har sett det før: Hver gang det skytes på en skole eller annet offentlig sted, blir vi fortalt at «hvit overlegenhet» er skyld i udåden. Ifølge en rapport fra Anti-Defamation League (ADL) sto «white supremacists» fra ytre høyre for 80 prosent av alle ekstremisme­relaterte mord i 2022. Når man ser nærmere på rapporten, er bildet langt mer nyansert. For eksempel er 10 av de 25 ekstremist­drapene utført av Payton Gendron i Buffalo. Men han var ingen høyre­ekstremist, snarere kalte han seg selv «eco-fascist» og nasjonal­sosialist og en del av den «mildt-moderate, autoritære venstresiden.» Hans bekymring når det gjaldt minoriteter, var at de fikk for mange barn, og at dette var ødeleggende for miljøet. En annen terrorist på venstresiden var Lee Aldrich i Colorado Springs, som drepte fem. Han var riktignok en «white supremacist», men heller ikke han holdt til på høyresiden. Han brukte pronomenene «they» og «them» og identifiserte seg som ikke-binær. Jeg kunne fortsatt å ramse opp; konklusjonen er i alle fall at ADL ikke har vært helt trofaste mot sannheten i sin rapportering. Men rapporten siteres likevel flittig av medier som ikke gjør sine egne undersøkelser og som er fornøyde med konklusjonen.

Alle er selvsagt enige om at drapene på seks uskyldige mennesker, inkludert tre niåringer, er forferdelig. Men fokuset flyttet seg raskt over på noe som nærmer seg å klandre offeret, og å vise medfølelse for den gruppen Hale sa hun tilhørte: transpersoner. Sky News publiserte for eksempel følgende artikkel, med overskriften: «Nashville school shooting: Trans community fears backlash after attack by Audrey Hale». LGBT-samfunnet frykter for sine liv, skriver de videre, og siterer Denise Sadler, en transkjønnet dragartist som sier han skal hyre åtte bevæpnede vakter til showet sitt, dobbelt så mange som før, som en reaksjon på det Sky News kaller «anti-trans-retorikk».

Det er altså trans­personer vi først og fremst skal synes synd på, selv om kristne nettopp er blitt ofre for planlagt likvidering. Og det er synd på dem på mange måter, blant annet når det gjelder mental helse, men i denne sammenhengen er det rimelig tonedøvt, og ikke minst umoralsk, å mene at trans­personer er de virkelige ofrene.

Man kan helt sikkert finne «anti-trans-retorikk» som tipper over i det som nå bare kalles «hat», et ord som dessverre har mistet sin mening. Etter å ha fulgt debatten en stund, våger jeg meg likevel med en påstand: Det aller meste av (seriøs) kritikk av trans­fenomenet, enten det gjelder medikalisering av barn og unge, undervisning i barnehager og skoler i kjønns­mangfold, den allsteds­nærværende Pride-bevegelsen, samt den absurde debatten om definisjonen av en kvinne, og egne garderober og idretts­klasser for biologiske kvinner, dreier seg om velbegrunnet bekymring, ikke hat.

Den sjikanen spesielt kvinnelige trans­kritikere mottar, er derimot ofte drøy og alvorlig. J.K. Rowling er etter hvert blitt nesten like kjent for sitt mot når det gjelder kvinners rettigheter, som hun med god grunn mener er under angrep fra trans­aktivister, som hun er for sitt forfatter­skap. Dette har gjort henne til målskive nummer én for trans­aktivistene. Hun mottar trusler, også drapstrusler, blir hånet og uthengt, men har tross alt fortsatt en plattform og innflytelse. Andre kritikere har mistet jobb og inntekt, venner og anseelse, mens andre igjen blir fysisk angrepet. Atter andre blir arrestert, som Caroline Farrow, firebarnsmor og trans­kritiker.

Posie Parker, hvis egentlige navn er Kellie-Jay Minshull, er grunn­leggeren av Standing For Women og en profilert kritiker av trans­ideologien. Da hun var på turne i New Zealand nylig, ble hun omringet, tilropt av rasende trans­aktivister og helt tomatsuppe på, og måtte eskorteres bort av politi. Hun har sagt om hendelsen, som førte til at hun måtte avlyse resten av turneen, som så skremmende at hun fryktet for eget liv og helse. En annen deltager, en 70-årig kvinne som støttet Parker, ble slått i ansiktet.

Når de ikke går fysisk til verks, bruker trans­aktivister voldelige ord og uttrykk for å forsøke å skremme kritikere til taushet. Dette skjer også i hjemlige trakter. Blitz hadde en plakat som viste en trans­aktivist som skjøt mot en «terf» (en trans-exclusionary radical feminist).

Filmanmelder Brita Møystad Engseth omtalte trans­kritikere som «rabies­befengte terf-ekorn» i et Facebook-innlegg som nå er slettet. Dette er kanskje ikke direkte trusler, men språket og billedbruken er dehumaniserende. Om det hadde blitt brukt av den andre siden, hadde det ført til politi­anmeldelser og kanselleringer. Det er vel dette som kalles «det gode hatet» – alt er greit i «det godes tjeneste».

Det er et paradoks at det er den andre siden som blir anklaget for å drive med hatefulle ytringer, også fra selveste Joe Biden, som bare dager etter massakren av kristne benyttet anledningen til å feire trans­aktivister under «Inter­national Transgender Day of Visibility», eller Trans­synlighets­dagen på norsk.

«Transgender people are some of the bravest people I know», proklamerte Biden. «But no person should have to be brave to live in safety and dignity.» Han impliserer at det er oss som ikke støtter opp om såkalte trans­rettigheter – som går på bekostning av barn og kvinner – som gjør livet for trans­personer farlig. Men det er ingen epidemi av mord på trans­personer, selv om dét er blitt et omkved. Biden og andre politikere og aktivister som gjentar hvor farlig det er å være trans­person, fôrer en paranoia som gir blod på tann til en aktivisme som blir stadig mer konfronterende og aggressiv.

Audrey Hales angrep i seg selv betyr ikke at trans­personer som gruppe skal kalles terrorister, eller bli behandlet som om de er det. Mange trans­personer vedkjenner seg ikke trans­aktivismen i den retning den nå tar, og ønsker kun å leve i fred. De er klar over at de aldri kan skifte biologisk kjønn, og forventer ikke at samfunnet skal inkludere dem i det motsatte kjønns arenaer.

Men angrepet betyr at vi må være på vakt overfor mennesker som tilhører enhver ekstrem ideologi, også trans­aktivismen. Ekstrem trans­aktivisme ser på «cis-normativitet», altså tradisjonelle kjønns­identiteter, som en fiende som skal fjernes. Deriblant regnes kristne, konservative og feminister som ikke godtar at menn kan bli kvinner. Dessverre kan vi ikke regne med at myndigheter og politikere vil ta et oppgjør med dette tankegodset, som i ekstreme tilfeller fører til vold og drap. Istedenfor bidrar de med å tåkelegge fakta. Bidens siste stunt, der han spøkte om iskrem når han skulle fortelle at seks mennesker var drept av Hale, er et eksempel på slik tåkelegging. Det er opp til oss å finne veien gjennom tåken.

Om vi blir kalt transfobe underveis, får vi leve med det.

 

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!


 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.