Om meg? Hva kan jeg si? Jeg skriver. Ikke bare fordi jeg liker det og ønsker å gi beskjed – også fordi det er med på å livnære henne og våre:

Jeg hadde sett henne to ganger og forsøkt å få kontakt, men hun forsvant begge ganger efter å ha rundet et gatehjørne. Hun var i mine og jeg vil tro i alles øyne, Guds og allnaturens mest fullkomne kreasjon.

Tredje gang jeg så henne ventet hun på trikken. Jeg var sammen med min den gang seks år gamle sønn som nettopp hadde lavet en tegning. Jeg pekte diskret på den underskjønne kvinnen på perrongen og spurte om han hadde lyst til å gi den til henne. Han var tillitsfull og trygg og han løp avgårde.

Dette skjedde 1. september 1996. Samme dag flyttet vi i stor lykksalighet sammen og har siden delt liv og adresse. 

Da hennes foreldre efter en bekymret uke kom for å hente henne og forsto at hun hadde gitt seg hen til en nordmann med alders- og 43 centimeters høydeforskjell, gråt moren av ukjente grunner – men også med fortrøstning: 

– Det tok bare timer før hun igjen forsvant fra oss, men nu visste vi hvor vi kunne finne henne.

Den et par timer lange adskillelsen var en sinnsbevegende pinsel, men for å gi det et perspektiv; magnetfeltet – sammensmeltningen – var total. Det tok for eksempel uker før detaljer som at hun var fra Syd-Korea og jeg fra Nord-Norge, gikk opp for oss. 

Jeg tok henne til fjellene, fjordene og torsken i nord. Min far ble uten ord da han så henne, tårene rant og han mumlet at Kipling* var på ville veier.

Efter å ha velsignet min svigermor med et antall barnebarn sammensatt av 49 prosent koreanske, 49,5 prosent skandinaviske og halvannen prosent villfarne gener, forliket min svigermor seg med at hennes datter hadde valgt en kristenkonservativ, eurosentrisk ektemann som bedriver ord.

Her er hun:

*Øst er øst og Vest er vest, og aldri skal de forenes.