Caravaggio, «Ofring av Isak»

¹ En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» ² Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»

³ Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham. ⁴ Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne. ⁵ Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.» ⁶ Abraham tok offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. ⁷ Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?» ⁸ Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.

⁹ Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. ¹⁰ Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin. ¹¹ Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!» ¹² Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» ¹³ Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin. ¹⁴ Abraham kalte dette stedet « Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»

1. Mosebok 22, 1–14

Det er fjerde søndag i faste, og det nærmer seg påske. Historien om Abraham som får beskjed fra Gud om å ofre sin egen sønn Isak, er en av de hendelsene som får mange til å ta avstand fra kristendommen. Sammen med budskapet om fortapelsen blir det for mange et bevis på Guds manglende kjærlighet.

Det er mange lesere som irriterer seg over at Document regelmessig har tekster med et kristent innhold, eller analyser bygget på en kristen virkelighets­forståelse. Samtidig er det en kjent sak at de fleste av disse leserne også har en sterk aversjon mot islam.

Spørsmålet vi bør stille oss, er hvordan vi skal forholde oss til andre religioner hvis vi avviser Gud som sådan. Hvis evolusjonen er det eneste som legitimerer våre handlinger, kan vi da argumentere mot islam hvis muslimene vinner maktkampen? Og like viktig: Religion har også en politisk betydning, og da bør kunnskapen om kristen tro være en selvfølge for oss.

Er så budskapet om en mulig fortapelse et resultat av mangel på kjærlighet?

Det er vanlig å holde mot kristendommen at den forkynner at livet har to utganger. Budskapet om en mulig fortapelse blir oppfattet som grusom og avskyelig, og historien om Abraham som var villig til å ofre sin eneste sønn, blir ofte holdt fram som et eksempel på den ultimate menneske­fiendtligheten: En Gud som sier han elsker mennesket, kan ikke sende noen i fortapelsen eller be noen ofre et annet menneske.

Jeg tar det for gitt at vi alle forholder oss til ondskapen som en realitet. På NRK kan vi nå se en dokumentar om livet til de som ble dømt til døden i Norge etter Andre verdenskrig. For å si det slik: De som argumenterer mot arvesynden har en dårlig sak. Ingen av oss er feilfrie, vi er alle syndere, og vi vet det.

Gud derimot, er hellig, det vil si at han ikke tåler synd. Det er kun i en jødisk-kristen tradisjon at vi møter en slik gud. Det er da også kun i samme tradisjon vi finner troen på et syndefall og behovet for en redning, en redningsaksjon som finner sted i påsken. Det var heller ikke meningen at Abraham skulle ofre sin sønn Isak, Gud vil aldri kreve det av noe menneske. Historien viser fram til at det er Gud selv som skal ofre seg for oss. Et offer som er tidenes kjærlighets­erklæring til mennesket, som vi står fritt til å avslå. Ingen kan tvinges til å elske, og derfor var da også påbudet om frivillighet ved ekteskaps­inngåelse, også for kvinner, et sentralt krav fra første dag hos kristne.

Vi lever i en tid hvor påskens budskap kommer stadig mer i bakgrunnen. Det er blitt stadig mer vanlig å anklage Gud for at han tok livet av sin egen sønn, slik han også krevde av Abraham, men vi overser det viktigste: Forsoningen, at Jesus Kristus, Gud sønn, tok alle menneskers skyld på seg for på den måten å redde oss alle. Vi glemmer Jesu egne ord om at han ikke kom til jorden for å dømme den, men for at verden skulle blir frelst ved ham.

Kristen tro handler om det å elske, eller som Jesus selv sa da han ble spurt om hva som er det største budet i loven:

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.»

På samme måte som Gud ikke kan tvinge mennesket til å elske ham, kan han heller ikke tvinge oss til å elske hverandre. Men noe skjer med det mennesket som sier ja til ham, eller blir født på ny.

Jesus Kristus sier at for å bli frelst må mennesket bli født på ny, noe som finner sted i omvendelsen. Det handler om å erkjenne egen synd og behovet for Guds tilgivelse, og at jeg lar Gud bøye og forme meg til den personen som han ønsker at jeg skal være. Dermed blir vi Guds barn. Igjen, Gud tvinger oss ikke, men forståelsen av hvilket kosmisk drama han har plassert oss i sentrum av, denne ufattelige kjærligheten universets skaper viser oss, forandret verden, og gjør det fortsatt.

Vi lærte å se på Gud, verden og våre medmennesker med nye øyne.

Fortapelsen er derfor et resultat av et frivillig valg, på samme måte som frelsen blir et resultat av et ja til Guds innbydelse. Dersom vår omvendelse ikke var nødvendig, ville ondskapen blitt en del av evigheten. Men Gud er hellig, og det innebærer at han ikke kan forandre sin natur. Han er sannheten, han kan ikke lyge. Han tåler ikke synd.

Hvis Gud ikke hadde vært hellig, ville vi hatt en historie uten syndefall, og det hadde ikke vært behov for en redningsaksjon. Du kan sikkert gjette hvilken religion vi da snakker om.

Du må gjerne kritisere Gud for at han skapte oss med fri vilje og ikke kan tvinge deg til kjærlighet, men er det så sikkert at alternativet er bedre?

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!