Da partileder Trygve Slagsvold Vedum åpnet Senterpartiets landsmøte i Trondheim fredag morgen, ble han utenfor landsmøtehotellet møtt av et halvt tusen kysttrøndere som hadde tatt bussen til byen for å protestere mot lakseskatten.

De kaller seg «kystbrølet». Mange av dem er blitt arbeidsledige som følge av at Ap og Sp har belagt havbruksnæringen med grunnrenteskatt. Investeringer på bortimot 50 milliarder kroner er lagt på is. Men arbeidsfolk fra kysten fikk ikke møte Vedum.

Hvis de hadde fått treffe partilederen, ville de også ha konfrontert ham med de løgnene han serverte i valgkampen for halvannet år siden. Da lovte han på valgmøter ved kysten at forslaget om grunnrenteskatt for havbruksbedrifter ikke var aktuelt. Han ble trodd, og Sp gjorde et godt valg i kystnære strøk både i sør og nord.

Men det gjør noe med politikere når de vender tilbake til Oslo: De lar statens griskhet styre sine gjerninger. Appetitten på andres verdier vokser proporsjonalt med avstanden til dem som har skapt verdiene. Laksenæringen går godt og er beredt til å betale mer i skatt, men skatten må være forutsigbar og knyttet til faktiske økonomiske størrelser – ikke oppdiktede verdier som folk i Oslos lune salonger har fablet seg fram til.

Sp ligger nå i ustabilt sideleie, ille tilredt av velgerne. 13,5 prosent ved valget i 2021 er skrumpet inn til 6,3 på VG-målingen forleden. Det er ikke bare kystens folk som har fått nok. Også de som i spørsmålet om strømpris er oppgitt over partiets tilslutning til Ap’s ultraliberalistiske politikk, har mistet troen på Sp. Styringspartiet Ap har gitt opp å styre kraftomsetningen – og Sp «følger villig med på ferden», for å sitere Henrik Ibsen.

Sp-nestor Per Olaf Lundteigen sier det rett ut: Arbeiderpartiets mål er å innføre tyske strømpriser i Norge – Jonas Gahr Støre tør bare ikke å si det i klartekst.

Sp og Ap har felles regjering – men ulike indre problemer. Arbeiderpartiet later til å være enig internt om den politikken som støter velgerne fra seg, i alle fall er det få som tar til motmæle. Ap-folk diskuterer i stedet sammensetningen av partiledelsen. Bare Ap får komplettert toppledelsen med en politisk broiler fra Jessheim, vil alt bli så meget bedre.

I Sp er situasjonen motsatt. Det er liten indre misnøye med Trygve Slasvold Vedum og partiledelsen for øvrig, men desto større uro over regjeringens politikk. Partiets statsråder er ikke blant regjeringens svakeste kort. Justisminister Emilie Enger Mehl er ifølge en måling for Aftenposten den mest velansette statsråden i folks øyne. Statsråder som Bjørn Arild Gram, Sandra Borch og Ola Borten Moe står seg godt både politisk og i opinionen.

Arbeiderpartiets krise er langt dypere enn Senterpartiets knipe. Der Ap spriker i absolutt alle retninger – «Hvileløst vimrende, vet ei hvor hen», som Henrik Ibsen beskriver i Kongsemnerne – er Sp stort sett enig om sin politikk.

Det er det politiske selskapet partiet er havnet i som er problemet. Ap og Sp er en politisk duo som ikke passer sammen. Norske regjeringer har de siste par tiårene bestått av partier som ikke hører godt i hop. Derfor satte verken Stoltenberg- eller Solberg-regjeringene særlig spor etter seg. Politikken ble preget av ubalanserte kompromisser hvor ukontrollert vekst i statsutgiftene var limet som holdt regjeringspartiene sammen. Alle skulle få.

Strømpriskrisen, sykehuskrisen, fastlegekrisen, høy lånerente og sterk prisstigning krever en regjering som vil noe mer enn bare å holde seg selv ved makten. Pratmakerne avsløres av velgerne. Spørsmålet er hvor lenge Sp holder ut å dele seng og bord med Ap.

Vi tviler på om Sp fortsatt er regjeringsparti når våronna er over.

 

 

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!  Du kan også kjøpe e-boken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.