Det var den islamske samarbeidsorganisasjonen OIC som planla og iscenesatte den panislamske hatkampanjen og de voldelige demonstrasjonene mot Danmark i 2006 etter publiseringen av Muhammed-tegningene. I mange tiår har OIC jobbet utrettelig for å dempe enhver kritisk ytring om islam og har lykkes med oppgaven. Milliarder av petro-dollar er investert i vestlige medier, universiteter og politiske partier med det resultat at det totalitære islamske samfunnssystemet i dag er unntatt fra kritikk og krav om reformer. Senest har OIC lyktes med å overtale FN til å gjøre 15. mars til den internasjonale aksjonsdagen mot islamofobi. FN har 193 medlemsland, hvorav bare 86 kan beskrives som ‘frie’ ifølge Freedom House. Fakta Link lister opp kun 20 land som fullverdige demokratier der det er frie valg og hvor velgerne kan føle seg trygge og trygge i et effektivt rettssamfunn. Det betyr at et betydelig flertall av FNs medlemsland er kleptokratier, diktaturer og useriøse stater som om ikke annet har det til felles at de er glade for forbud og sensur som kan dempe kritikk og motstand. OIC er klar til å levere den varen.

Begrepet islamofobi har vært kjent siden 1920, men fikk først luft under vingene da Ayatollah Khomeini i 1979 relanserte konseptet med bål og brann som et brennmerke i pannen til alle som våget å uttale seg kritisk om islam som tro og sosial system. Og det er hva det er.

Islam består av tre komponenter: en fanatisk personlighetskult som ligner på kultbevegelsene rundt Hitler, Stalin og Mao. Dernest et komplett sosialt system som inneholder et livsførselsdiktat (sharia) som viser hvordan en muslim må leve fra morgen til kveld, fra vugge til grav og til slutt en tro, som er den minste komponenten. Troen består av islams 5 søyler, som er trosbekjennelse, bønn, faste, almisse og pilegrimsreisen til Mekka. Og det er det. Alle tre komponentene anses i islam å være enten Allahs egne ord eller uttrykk for hans vilje. Personkulten, shariabevegelsen og troen er således alle hellige, evige og ukrenkelige fra islams perspektiv. Islamofobi er derfor enhver krenkelse eller kritikk av profeten, det totalitære sosiale systemet og troen.

OIC & Co har lykkes med å stemple kritikk av islams brutale regimer med deres fascistiske menneskesyn og sadistiske straffemetoder som kritikk av religion, fordi i islam er politikk og religion slått sammen til en udelelig helhet etter ordre fra Allah. Vestlige demokratier har svelget dette agnet med hud og hår. Islam blir nå omtalt av vestlige ledere som kjærlighetens og fredens religion. Islamske terrorhandlinger må ikke assosieres med islam, men pakkes inn i beskyttende publisitet som gir «mørkets krefter», ensomme ulver og «psykisk syke» skylden for de mange attentatene og terrordrap dedikert til Allah. I Tyskland, Østerrike og Frankrike dømmes ikke lenger de muslimske gjerningsmennene til alt for mange voldtekter, dødelig vold og mord til fengselsstraffer (muslimer dreper tross alt ikke), men får en diagnose og en tur til et dårehus.

For rundt 20 år siden arbeidet det internasjonale samfunnet på en definisjon av islamofobi som viste seg som «en ubegrunnet fiendtlighet mot islam». Underforstått –  det kan meget vel tenkes en berettiget fiendtlighet mot islam, som det islamske angrepet på World Trade Center eller den islamske terroren i Paris mot Bataclan-rockekonserten. OIC har nå fjernet den formuleringen fra FNs splitter nye definisjon av islamofobi, som nå inkluderer «frykt, fordommer og hat mot muslimer som fører til provokasjon, fiendskap og intoleranse». Eller kort sagt: all kritikk av islam er islamofobi. Kommentar fra professor i islamsk teologi, Thomas Hoffmann: «Det er nå islamofobisk å hevde at terrorangrepet 11. september 2001 ble utført av muslimer og hadde islam som en motiverende og legitimerende faktor».

Det er på høy tid at vi i de vestlige demokratiene bryter fryktens og hykleriets lenker og forlater hele denne betente sirkusforestillingen rundt kunstproduktet ‘islamofobi’. La oss i stedet se på rettighetene til muslimer i demokratiske samfunn. Blir muslimer forfulgt på grunn av sin tro? Er muslimer forhindret fra å jobbe, fra å skaffe seg eiendom? Hindres muslimer fra å ytre seg fritt og delta i den offentlige debatten? Kan ikke muslimer velges inn i kommunestyrer og i Folketinget? Har ikke muslimer rett til sosiale goder som andre borgere i samfunnet?

Det finnes ikke noe som heter islamofobi i Danmark eller i andre vestlige demokratier. Islam må derfor ikke beskyttes, men tvert imot begrenses. Islam inneholder i praksis et motbydelig menneskesyn som forfølger kvinner, ikke-muslimer, seksuelle minoriteter og forsvarer barneekteskap og grusomme straffemetoder. Hvis vi ikke kan reise oss og mobilisere motet til å bekjempe disse forbrytelsene mot menneskeheten, fortjener vi selv å bli en del av dette imperiet av hat og sinne. Vi er på god vei, da ikke mindre enn 77 prosent av muslimene som bor her ønsker at grunnloven erstattes av shariabevegelsen. Det er dette som kalles integrasjon på moderne dansk.

I Danmark skal vi ikke anerkjenne 15. mars som den internasjonale dagen mot islamofobi. I stedet skal 15. mars være årsdagen for kampen mot demokratifobi, som er hatet mot frihet, folks styre og rettssikkerhet. En kampanje for frihet og folkestyre ville gi et friskt sus av livgivende vårbris i demokratiets trange og klamme stuer.