Victoria Åsne Kinsella er skribent og har en bachelor i antropologi fra universitetet i Toronto i Canada.

Hun skriver i en artikkel i Utrop om situasjonen til barn av asylsøkere, og konkluderer med at Norge for mange ikke blir et trygt sted å være.

Kinsella nevner en NRK-sak om en irakisk-kurdisk familie som for seks år siden flyktet til Norge med tre multihandikappede barn.

Faren forteller i Folkebladet om desperasjonen han og kona følte: «Jeg solgte huset og alt jeg hadde for å reise til Europa. Pengene gikk til menneskesmuglere fordi jeg så at barna ville dø om jeg ikke gjorde det».

Familien fikk etter hvert vedtak om utsendelse fra Norge, noe som ble omgjort etter klage til Utlendingsnemnda (UNE).

Det er imidlertid ingen kommuner som har penger til å bosette barna, ei heller Senja kommune, der foreldrene har bodd i flere år.

– Dette betyr at familien må fortsatte å leve i usikkerhet og at de må utsette boligdrømmen, skriver Kinsella.

Faren har sagt følgende til kommunen:

«Dere bryr dere ikke om familie og følelser. Greit, jeg har utenlandsk bakgrunn, men vil bare minne dere på at vi er like mye mennesker som dere.»

Nesten 700.000 migranter i Libya er klare for å reise til Europa

Kinsella nevner ingenting om alle de andre familiene i Irak som hverken har hus eller andre eiendeler de kan selge for å få nok penger til å betale menneskesmuglere for turen til honning-landet Norge.

Så nevner antropologen en småbarnsfamilie fra Irak som fikk vedtak om tvangsutsendelse fordi moren løy i asylsøknaden.

Etter at SV fremmet et representantforslag om alternative reaksjoner til utvisning som følge av å lyve i asylsaker, som bot, fengsel eller samfunnsstraff, forsøkte faren å få sone straffen i Norge.

«Jeg sitter gjerne i fengsel eller betaler en bot for å unngå utvisning. Vi har ingenting å komme tilbake til i Irak. Dette vil være det beste for barna våre», sa faren før forslaget ble nedstemt av Ap, Høyre, FrP og Sp.

Selvsagt gikk familiens sak til lagmannsretten, hvor de tapte, og like selvsagt går den nå videre til Høyesterett.

Det å lyve, og dermed jukse seg til opphold i Norge, er altså greit, fordi man må ta hensyn til barna?

Kinsella nevner så seksbarnsfamilien fra Etiopia, der moren har oppholdstillatelse, mens faren fikk avslag på asylsøknad i 2008.

Siden faren ikke kan jobbe fordi han oppholder seg ulovlig i Norge, har han vært hovedomsorgsperson i mange år. Det alvorlige bruddet på utlendingsloven ved å oppholde seg ulovlig i Norge i mange år, er altså mindre viktig for antropologen enn at, som hun skriver, at barna «kanskje kunne få kjenne på et snev av trygghet»?

– For selv hadde jeg også gått i fengsel om det hadde vært mulig. Og oppholdt meg ulovlig i et land hvis det betydde at jeg fikk være sammen med barna mine, skriver hun.

Hva med å oppholde seg lovlig i sitt eget land og være sammen med sine barn? Er ikke dét et bedre alternativ?

Kinsella mener at redsel er den avgjørende faktoren her.

– De som er redde nok, tar ofte desperate valg, men bryter sjelden loven med sikte på å utnytte et system fordi de synes dette er etisk riktig, skriver hun.

Hvis dette stemmer, hvorfor betaler da disse familiene store summer til menneskesmuglere for å komme til land som har et sjenerøst sosialt system, i stedet for å dra en kort tur til et naboland?

Tyskland prøver å få kastet ut migranter: To av tre deporta­sjoner mislykkes

Men for Kinsella er det vanskelig å se annet enn urettferdighet.

– Norske myndigheter river barn bort fra venner og lar klassekameratene oppleve sorgen det er å miste en venn til et land de aldri kommer til å besøke, skriver hun om barn som får et utvisningsvedtak.

Barn skal selvsagt ha krav på beskyttelse, og det finnes knapt land som har bedre beskyttelse for denne gruppen enn Norge.

Men det evner ikke Kinsella å se, fordi hun kun ser det skylappene hennes tillater henne å se.

Antropologen klarer ikke å forstå at det er disse barnas egne foreldre – som lyver, betaler menneskesmuglere og sågar bruker sine egne barn som våpen i forsøket på å få opphold i et land som Norge, hvor man kan få alt – som er dem som skaper denne utryggheten.

Det finnes millioner og atter millioner barn over hele verden som sulter, opplever krig, seksuelt misbruk og annen form for mishandling, men som aldri vil få en mulighet til å komme til Norge.

Hvorfor?

Fordi de har foreldre som enten ikke har penger eller som er lovlydige og ikke bruker skitne metoder for å oppnå fordeler for seg selv. Fattige foreldre som allikevel gjør sitt beste for å sikre så mye trygghet som de kan for sine barn, i sine egne land.

Nesten én million søkte asyl i EU-land i fjor – høyeste antall på sju år

Det er realiteten for de aller fleste mennesker på denne jord.

Men Kinsella og de som ser verden slik hun gjør, velger altså heller å støtte dem som har økonomisk mulighet, og samvittighet, til å jukse seg til fordeler de ikke skulle hatt.

– Disse familiene utsettes for brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter. Slik brister illusjonen om at Norge er et trygt land for alle barn. Det som imidlertid er positivt, er at lokalsamfunn ser hvilke påkjenninger disse menneskene opplever. De stiller opp og mobiliserer, som motvekt til den inhumane asylpolitikken, avslutter antropologen.

Say no more …
Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!  Du kan også kjøpe e-boken her.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» her!  Du kan også kjøpe den som e-bok e-bok.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!