I de siste par ukene har det vært svære demonstrasjoner i Israel. Både i Tel Aviv og i Jerusalem har det vært opptil hundre tusen mennesker i gatene. Motsetningene er krasse. Fra flere hold har det vært oppfordring til væpnet motstand. Det er også blitt rettet drapstrusler mot Netanyahu og hans familie. Så skarp er striden blitt at flere frykter for borgerkrig.

Demonstrasjonene frontes av Israels forrige statsminister Lapid, som nå er leder av opposisjonen. Hans håp er å skape så mye uro i landet at det blir umulig for Netanyahu å styre. Hans angrepspunkt er den foreslåtte rettsreformen. Denne blir av Lapid og sentrum-venstre fremstilt som et angrep på demokratiet.

Bakgrunnen for reformen er at høyesterett gjennom flere tiår har utvidet sin makt på bekostning av de folkevalgte. Så langt har dette gått at folk har begynt å spørre seg selv om det er høyesterett eller politikerne som styrer landet.

Domstolenes makt er blitt altomfattende. De kan gripe inn i alt fra administrative vedtak til sikkerhetspolitiske spørsmål. Og det kan gjøres av hvem som helst. De behøver ikke en gang å være part i saken.

Reformforslaget er meget omfattende og inneholder mange punkter. Vi kan nevne noen av dem.

Høyesterett har gitt riksadvokaten fullmakt til å utpeke juridiske rådgivere i alle departementer. De kan underkjenne ethvert vedtak som departementene fatter. Det gjøres ofte på et tynt juridisk grunnlag og ofte ut fra personlige preferanser. Men politikerne er bundet av deres vedtak. Forståelig nok fører dette både til frykt og handlingslammelse. Reformforslaget innebærer at departementene selv skal utpeke sine egne juridiske rådgivere.

I Israel blir dommerne til Høyesterett utpekt av et forum på 9 medlemmer hvorav 5 er jurister og 4 er politikere. Juristene hvorav 3 er høyesterettsdommere, opptrer alltid som blokk, hvilket gjør at politikerne aldri vil få gjennomslag. I praksis blir høyesterett selvsupplerende. Dette vil Netanyahu endre på. Og da kan vi bare minne om at i Norge er det regjeringen som utnevner dommerne til Høyesterett. I USA Senatet. Altså er det politikerne som utnevner. Slik er det i de fleste vestlige land, men altså ikke i Israel.

Et annet forhold er den måten dommerne utøver sin makt på. I Norge og i de fleste andre land må en kjennelse vise til lovverket eller rettspraksis. Men i Israel har vi i tillegg noe som heter rimelighetshensyn. Hva som ansees som rimelig, er opp til dommernes subjektive oppfatning. De kan begrunne et vedtak med at det ganske enkelt er upassende.

Og her er vi inne på noe av konfliktens kjerne. For dommerne i Israel hører stort sett hjemme på venstresiden. Høyesterett taler arabernes og venstresidens sak. Det fremgår av kjennelsen i mange saker. Det er derfor om å gjøre for Lapid og sentrum venstre i Israel å hindre enhver reform av rettsvesenet. En svekkelse av høyesterett vil underminere deres egen maktposisjon.

For det tredje ønsker Netanyahu å sette en stopper for at høyesterett kan kansellere ethvert vedtak som Knesset fatter. Det vil han gjøre ved at Knesset med enkelt flertall kan sette til side enhver kjennelse av høyesterett som går imot vedtak fattet av Knesset. Dette er nok den mest omdiskuterte siden ved regjeringens reformforslag.

Det paradoksale er at det er bred enighet i Israel om at rettsvesenet trenger en reform. Også sentrum venstre innser det. Men de vil altså ikke forhandle med den sittende regjering om dette.

Israels president Isaac Herzog har prøvd å få partene til å snakke sammen og lagt frem et forhandlingsutkast. Men helt forgjeves. Venstresiden argumenterer med at vi kan ikke forhandle med en despot som vil avskaffe demokratiet. Dessuten krever de at regjeringen skal stanse behandlingen av lovforslaget i Knesset.

Regjeringen sier på sin side at forhandlinger må skje på den vanlige måten som lovforslag blir behandlet på i Knesset. Men så langt har Lapid og hans folk boikottet behandlingen i Knesset. Ifølge Lapid er demokratiet ikke lenger å finne i Knesset, men i gatene.

Det er vanskelig å vite hvorledes dette vil ende. Høyesterett kan jo underkjenne ethvert vedtak Netanyahu og Knesset vil fatte. Og da vil det jo være full krig mellom den dømmende og utøvende makt i Israel.

Men det spørs om det ikke ligger mer i disse demonstrasjonene enn bare motstand mot domstolsreformen. Regjeringen har også fremlagt en rekke andre forslag som provoserer mange. Det er de som frykter for at de religiøse parter får for mye makt og at det bærer mot et teokratisk styre. Det er også dem som frykter for at regjeringen vil svekke homobevegelsen og den kjønnsliberale praksis.

Også motstanden mot personen Netanyahu veier tungt for mange. De ønsker ham rett og slett ut av israelsk politikk. Det ser også ut for at Lapid ikke har kommet over tapet av valget i november i fjor. Han ser på demonstrasjonene som en mulighet for revansj.

Det er altså mange ulike beveggrunner for å gå i demonstrasjonstog. Misnøye mot rettsreformen er bare en av dem.

Det er nesten slik at vi må håpe på en ny intifada. For er det noe som kan samle jødene, så er det den arabiske fiendskap.