Per Ung

Kunstutdanningen ved Statens kunst­akademi i Oslo har helt siden opprettelsen i 1909 og frem til 1990-tallet lagt vekt på aktstudier etter levende modell. Maleri­studentene har tegnet og malt de sittende, liggende eller stående modellene. Det samme har studentene i skulptur­klassen gjort. Aktstudiene har vært grunn­leggende for å tilegne seg den menneskelige anatomien, men også for å forstå form­problemer på alle plan. Heri inkludert de maleriske og tegneriske utfordringer som oppstår når et maleri eller en skulptur skal skapes.

I min tid på Kunst­akademiet, fra 1969 til 1974, var aktstudiene det sentrale. Vi hadde forskjellige modeller, som varierte i alder, omfang og utstråling. En av dem gjorde inntrykk på de fleste studentene, nemlig den italiensk­fødte Maurice Budini, som i flere tiår sto modell for stadig nye kunst­studenter. Maurice var ikke som oss vanlige mannfolk. Han var først og fremst en vital italiener med sosial aura og mye livsglede som smittet over på oss studenter og inspirerte til innsats.

I årenes løp ble det ikke bare aktstudier av Maurice, mange kunstnere har også laget portretter av ham, både som maleri og skulptur. På en måte var Maurice et slags kulturelt sentrum blant hovedstadens kunstnere. Du kunne finne ham i en krets på Kunstnernes Hus, på Krølle, eller i et livlig lag på Lorry, alltid gestikulerende og jovial. Her finnes det også en egen bås som er tilegnet ham. At han ofte ble portrettert er høyst forståelig, og mange av disse er nå vist i Bærum Kunst­forening i Sandvika. Noen av dem er i helfigur, andre er mindre portretter, enten i maleri eller i skulptur. I det hele tatt er det blitt en frodig mønstring som ikke bare skildrer modellen Maurice, men også hans individuelle særpreg.

Mønstringen forteller oss også noe annet, nemlig de ulike måtene den enkelte kunstner har formgitt og tolket mennesket Maurice Budini på. I det perspektiv er det interessant å se den kunst­historiske kompleksiteten ved Kunst­akademiets under­visning i aktstudier. De levende modellene gir studentene både anatomisk kunnskap og personlige vinklinger i selve form­givningen. På kunstens område har dette vært et nødvendig utgangspunkt for å kunne videreutvikle sine evner og studie­erfaringer til skapende innsats.

Slik har kunst­utdanningen foregått i over 500 år, selvsagt med viktige faglige supplementer som har utdypet den kunstneriske dybden i visse epoker. I dag finnes det ikke et slikt under­visnings­opplegg ved våre kunst­akademier. Studentene har ikke behov for modell­studier, de skal bli forskere med akademiske grader. Her er det ingen plass for en Maurice Budini. Han forsvant ut av kunstens historie da kunst­akademiene ble forvandlet til utklekkings­anstalter for kvasi­filosofiske teoretikere.

En stor takk til Maurice Budini og Bærum Kunst­forening for å ha synlig­gjort den siste kreative fasen i den norske kunst­utdanningens historie.

Hilde H. Mæhlum

Mette Lorentzen

Tore Hansen

Bærum Kunstforening:
«Maurice», malerier og skulptur
Varer fra 4. til 26. februar 2023.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!