En plattform på gassfeltet Leviathan utenfor kysten av Israel. Foto: Marc Israel Sellem / Pool via AP / NTB.
Karkur, Israel
Drøye 50 dager uti sin politiske levetid har den israelske regjeringskoalisjonen ingen utsikter til rolige hvetebrødsdager.
Den blinde tiggeren som forutså Cæsars død, sies å ha ytret at «ingen kjenner dagen før solen går ned». Vi som i noen tiår har våget oss på journalistiske forespeilinger om fremtiden her i Det hellige land, har gang på gang innsett at det er en risikosport, som det heter på moderne norsk.
Etter som titusener høylytt og intenst har demonstrert i Israels gater de siste tre siste helgene (selvsagt etter shabat) mot regjeringens jussreform-planer, har også andre enn hysterikerne våget å ta ordet «borgerkrig» inn i sine dystre fremtidsvyer. Disse kan vi etter alt å dømme berolige, eller skuffe, med at en israelsk/jødisk borgerkrig nok ikke er på trappene. Så splittelsen av den jødiske staten, med fordums tids Judea og Samaria som avskrekkende eksempel, vil fremdeles bli forbeholdt Bibelen.
Regjeringskoalisjonen har riktignok, som ventet, fått vedtatt den bittert omdiskuterte jussreformen ved første gangs behandling i Knesset, med 63 mot 47 stemmer. Men nå siver det ut rykter om at «den høyre-sionistiske» koalisjonens beinharde og kompromissløse standpunkt kanskje ikke er så kompromissløst og beinhardt likevel.
Foran de to siste og avgjørende lovbehandlingene av jussrefomen mer enn antydes det i diverse fora at det foregår brannslukkingsaktivitet mellom regjering og opposisjon. Økonomiminister Nir Barkat sa tirsdag at samtaler pågår og «avanserer» bak scenen, og at «vi snart får høre store og gode nyheter».
Gass til Europa
Israelere flest er nok oppglødde ved å kunne avkrefte vandrevitsen om at Moses førte det jødiske folk ut fra Egypten til det eneste landet i Midtøsten uten olje eller gass. Nå snakkes det om fremtidig gasseksport til naboer i regionen, India, Kina – og Europa. Eastmed-planen, som tidligere energiminister Yuval Steinitz drømte om, med eksport av gass fra Egypt, Kypros og Israel via en rørledning til Italia, er foreløpig forlatt på grunn av «diverse komplikasjoner» (les: bl.a. Tyrkia).
Bare 25 prosent av Israels potensielle gassforekomster har foreløpig blitt skikkelig undersøkt. Nå synes heller anlegg for en flytende terminal for flytende gass (LNG) utenfor den israelske kysten å være mer aktuell. Gigantfeltet Leviathan, som startet produksjon i 2019, leverer allerede gass til Israel, Egypt og Jordan. Nå er planen å øke gassproduksjonen derfra betydelig, fra 9 til 21 milliarder kubikkmeter, for eksport til Europa. Den planlagte LNG-plattformen ventes å få en kapasitet på 4,6 millioner tonn LNG, eller 6,5 milliarder kubikkmeter årlig. Tidligere har allerede Israel, Egypt og EU undertegnet en såkalt «memorandum of understanding» for at israelsk gass skal nå Europa via LNG-anlegg i Egypt, som imidlertid ligger ca. tre år inn i fremtiden.
Iran nærmere bomben
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) hevder at Iran har anriket uran til det høyeste nivået noensinne, 84 prosent. Riktignok, og slett ikke uventet, benekter Behrouz Kamalvandi, talsmann for Irans atomenergi-organisasjon, at mullaene bare har gitt grønt lys for anrikning til 60 prosent «foreløpig». At IAEA fant partikler på 80 prosent betyr ikke at man har masseprodusert til 80 prosent, beroliger Kamalvandi.
Den israelske kjernefysikeren Naama Charit Yaari sier til Jerusalem Post at hun ikke vet om Iran faktisk har anriket uran til 80 prosents renhet. Hun føyer til at bomben som USA slapp over Hiroshima, bare hadde uran anriket til 80 prosents renhet, men hvis amerikanerne hadde hatt tid til å anrike til 93 eller 94 prosent, ville de fryktelige følgene av bomben vært dobbelt så store.
Så da gjenstår det å se om man skal stole på Kamalvandi, IAEC – eller som israelerne garantert alltid gjør: på sin egen etterretning.
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!
