Redningsmannskaper rydder opp etter at en russisk rakett har truffet en bygning og drept minst 45 mennesker i Dnipro i Ukraina den 14. januar 2023. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Venstresiden har lenge dyrket tanken om at Vesten er kilden til faenskap i verden. Hva enten det handler om politikk, økonomi eller religion – refrenget er at ingen annen sivilisasjon på kloden har gjort så stor skade.

På skolen lærer barn at rasisme, slavehandel og imperiebygging er egenartet for Vesten. Korrupsjon og vanstyre i Afrika i dag? En uunngåelig konsekvens av kolonitiden. Antisemittisme i den arabiske verden? Tenk over hvem som i alle år har støttet Israel.

Nå har krigen i Ukraina ført til en ny runde Vestens-skyld-ideologi. Krigen påstås å være forårsaket av Vestens fiendtlighet, demonstrert ved Nato-utvidelsen, en provokasjon og en trussel mot Russland. Putins invasjon må forstås som en nødvendig forsvarskrig.

En velkjent talsmann for dette synet er John Mearsheimer, professor i statsvitenskap ved University of Chigaco. Allerede i 2014, etter anneksjonen av Krym (Krim), publiserte han artikkelen Why the Ukraine Crises is the West’s Fault: The Liberal Delusions That Provoked Putin (bak betalingsmur). Dette kalles realisme.

Den såkalt realistiske skole bygger på to grunnideer: 1) Moralske idealer og forestillinger har ingen egentyngde i internasjonal politikk. Det er makta som rår, også over moralen: Might makes right. Et rettighetsregime betyr noe bare hvis en stormakt ser seg tjent med det. 2) Internasjonal politikk er styrt av stormakter, noen ganger med status som supermakter. Disse er de egentlige aktører i verden. Mindre staters politiske handlingsrom er bestemt av stormaktenes interesser. Man kan mislike dette, men slik er det. Stormakters innflytelsessfære er realiteter, ikke en moralsk diskutabel teori.

Nato-utvidelsen etter Sovjetunionens sammenbrudd skjedde først med Polen, Ungarn og Tsjekkia i 1999, så Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia and Slovenia i 2004, senere også Albania, Kroatia, Montenegro og Nord-Makedonia.

Fremfor alt Polen og de baltiske stater har lange historiske erfaringer med russisk/sovjetisk herredømme. Selvsagt ønsket de å unngå noe lignende i fremtiden, og ingen ting kunne da være mer nærliggende enn å søke beskyttelse ved Natos artikkel 5. USA har ikke presset disse landene inn i Nato.

Ifølge Mearsheimers teori ville det vært fornuftig å nekte dem medlemskap, ettersom utvidelsen var unødig provoserende for Russland. For en supermakt kan en provokasjon være rasjonell, men bare hvis den på en eller annen måte tjener supermaktens interesser. Nato-utvidelsen har vært irrasjonell. Hvilken strategisk interesse har USA i Estland, Latvia og Litauen? USA har heller ingen interesse i et vestorientert Ukraina, ifølge Mearsheimer. Man burde sette opp en bufferstat. Unødvendig å spørre hva ukrainerne mener om det.

USAs fiendtlige utfordrer i dag er Kina, og det fornuftige ville være å alliere seg med Russland. I stedet har man vært dum nok til å skape tilnærming mellom Russland og Kina. Hvor er realismen her? Hva tilsier at det ville vært mulig å få russisk støtte? Det er ingen tvil om at Putin-regimet tvert om ønsker å svekke USA.

På YouTube fremlegger Chicago-professoren sine synspunkter i flere kanaler. Blant hans senere bidrag er en debatt med Carl Bildt. For et kort, intensivt motinnlegg, med flere instruktive sitater fra professoren selv, se denne. Flere andre har i likhet med økonomen Jeffrey Sachs argumentert for at Ukraina-krigen er Vestens feil.

La oss for argumentets skyld følge den realistiske teori og holde moralske prinsipper utenfor. La oss glemme ideer om solidaritet med små land etc. Det sentrale premiss for Mearsheimers analyse av Ukraina-krigen er at Vesten, i praksis USA, er den agerende part. Vesten står for all aksjon. Russlands handlinger er re-aksjon. Det påstås med utrolig sikkerhet at Putin-regimet ønsker det Putin selv hevder, verken mer eller mindre. Putin har sagt at det handler om nødvendig selvforsvar. Hvordan fastslå at Russland ikke handler ut fra andre motiver, som en revansjistisk, imperialistisk makt? Det er et ubegrunnet dogme at landet bare reagerer på det Vesten foretar seg.

At Russland var blant stormakter som garanterte Ukrainas suverenitet og eksisterende grenser i Budapest-avtalen i 1994 – da Ukraina oppga sine atomvåpen –, kan man ifølge teorien se bort fra. Avtalen ble påtvunget Russland i fornedrelsens år. Man holder avtaler så lenge man er tjent med det. Maidan-opprøret i 2014? Planlagt og iverksatt av CIA, ikke sant? Det skal tydeligvis være naivt å tro at ukrainerne tok initiativet. Alt initiativ kom fra Washington.

Dette synspunktet kan drives til det ekstreme. Man kan tenke seg at krigen i utgangspunktet er iscenesatt av USA. Putin har gått i Washingtons felle – man holder uroen i Donbas levende, slik at Russland er nødt til å angripe. Så utstyrer man Ukraina med så mye våpen at Russland tappes for krefter. Landet svekkes permanent av krigen, dvs. i den fellen som er lagt … Fantasifulle teorier som denne tilbyr folk status som særlig innsiktsfulle, ikke naivt godtroende som de fleste andre.

Det er god grunn til å anta at Putin-regimet er revansjistisk, at Putin selv er dypt nedsunket i en drøm om å gjenopprette så mye som mulig av den tapte russisk/sovjetiske innflytelsessfære. Det er forståelig at en diktator kan bli grepet av en slik drøm. Mye taler for at han ønsker å inngå i russisk historie som en av de store ledere, den som gjenskapte Russlands maktposisjon. Det er vanskelig å forstå at en statsvitenskapelig analyse ser glatt bort fra dette motivet.

Etter 1945 har ingen annen militær konflikt skapt en så omfattende gru i Europa. Flere på venstresiden i Norge har distansert seg fra den tradisjonelle Vesten-er-skyldig-ideen og plassert ansvaret der det hører hjemme. Også SV innser at Russland fører en imperialistisk krig. Når Rødt er imot våpenleveranser, er det visst ut fra en forestilling om at Norge i stedet burde spille rollen som fredsmegler. Vi skal være så velegnet til det. Det er en forestilling som ellers er utbredt blant norske makthavere, men i dette tilfellet har man klart å kvitte seg med illusjonen. Rødt er unntaket.

Tanken om Ukraina-krigen som Vestens skyld har fått størst tilslutning hos enkelte på høyresiden. Det er folk som gjennom lang tid har utviklet sympati for Putin. Man setter pris på de kulturkonservative holdninger som preger det russiske regimet, og deler det russiske synet på Vestens dekadanse. Putin kan da få status som en klok talsmann for anti-woke. Dette synet later til å være utbredt i AfD, noe som bidrar til å forklare at 89 % av partiets tilhengere er motstandere av tyske våpenleveranser til Ukraina. Det er en suveren førsteplass i motstand. Det tyske venstrepartiet Die Linke ligger på annenplass – der er 57 % imot.

Putin-regimets kamp mot Vestens dekadanse er et propagandanummer. Man har oppfattet at woke-ideer har skapt splittelse i USA og Europa, og man gjør da det man kan for å øke splittelsen. Temaet er likegyldig, det kan være hva som helst, bare det splitter Vesten. Kan noen være fantasifull nok til å tro at Russland invaderte Ukraina for å bekjempe vestlig dekadanse?

Putin-regimet beregner sitt publikum. Påstanden om nazi-regime i Kyiv tar sikte på hjemmemarkedet. Man mobiliserer krigsvilje ved å minne om den seirende patriotiske krig mot Nazi-Tyskland. Med kampanje mot dekadanse vil man også gjøre seg populær blant anti-wokere i Vesten. Propagandalogikken er klar, noen annen logikk finnes ikke.

Tanken om Vestens skyld vil overleve forvirringen knyttet til Ukraina, for et rent fantasiprodukt er det ikke tale om. Vestlig intervensjon kan åpenbart forårsake en katastrofal utvikling i et land. Natos intervensjon i Libya skapte politisk kaos i landet, og det finnes mange andre eksempler. Så når Hillary Clinton erklærer at USA respekterer alle staters suverenitet, for det finnes ikke noe slikt som en amerikansk «innflytelsessfære» –, da er det god grunn til skepsis. Da virker Mearsheimers maktfilosofi straks mer troverdig.

Men i dag legger denne filosofien all vekt på at USA må hindre Kina i å bli den ledende supermakten, ikke fordi USA har moralsk rett, men fordi enhver supermakt vil gjøre hva den kan for å beholde sin status. Dermed blir USAs engasjement i Ukraina irrasjonelt. Mearsheimers realisme skal være strengt deskriptiv. Den kunne predikere Russlands invasjon. Den kunne ikke predikere amerikansk engasjement i krigen.

Det er etter mitt syn et viktig holdepunkt at ikke bare stormakter er genuine aktører i verden. Ikke alt initiativ stammer fra dem. Det burde være mulig å godta at et flertall av ukrainerne ønsker å knytte seg til Vesten uten å være manipulert av USA eller andre vestlige makter til å ønske det.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!