St. Vladimir’s Cathedral, Kyiv.
Verden har gått fullstendig av lage, og vi har ikke forstått hvilken ufattelig fare vi står overfor.
Jeg var offiser og jagerflyger i Nord-Norge under Den kalde krigen og har i friskt minne alle de sovjetiske bombeflyene vi møtte i luften og det presset Norge ble utsatt for fra vår store nabo i øst.
Under Den kalde krigen var faren for atomkrig på alles lepper. Vi hadde tilfluktsrom og gassmasker for hele folket. Forståelsen av konsekvensene for ikke bare sivilisasjonen som vi kjenner den, men menneskehetens mulige utryddelse, var allment kjent. Nuclear Winter ble forklart av vitenskapsmenn og formidlet til ledere i begge supermaktene.
En atomkrig vil resultere i en støvsky som vil bre seg over hele jorden. De enorme ødeleggelsene som atombombene vil forårsake, vil drepe titalls millioner mennesker, men også ødelegge distribusjon av alle slags produkter som menneskene er avhengig av.
Så kommer sotstøvet, høyt over skyer og vær, som ikke faller ned til jorden, men blir værende i stratosfæren og stopper solinnstrålingen. Temperaturen over hele jorden vil falle med mange grader, og all matvareproduksjon vil stoppe opp.
Massesult vil ramme alle land, med uhyggelige konsekvenser, og sivilisasjonen vil gå i oppløsning.
Dette vet vi.
Derfor burde det være i alle ansvarlige menneskers interesse å føre en politikk som holder oss så langt som mulig vekk fra en slik mulighet.
Under Den kalde krigen var ledelsen i USA meget forsiktig. Amerikanske presidenter dempet retorikken mot sovjetiske ledere.
Nixon skålte i champagne med Bresjnev.
Det var denne diplomatiske tilnærmingen til et Sovjetunion som var betraktelig sterkere enn Russland er i dag som ledet til at Reagan og Gorbatsjov kunne avslutte Den kalde krigen.
Nå er det som om alt er forandret.
Jeg skal ikke repetere hele historien om hva som skjedde etter at USA ble den eneste supermakten, men én ting er sikkert: Russland forstod etter hvert at de fremdeles var fienden. Hvorfor skulle ellers Nato utvides med 14 land og til slutt invitere Ukraina og Georgia?
En lang rekke – jeg sluttet å telle på 25 – amerikanske politikere, ambassadører, diplomater og historikere har gjennom årene protestert høylytt mot denne politikken, men til ingen nytte.
Georg Kennan, som kalles «father of containment» og som etter manges mening reddet verden fra kjernefysisk krig, var sterkt kritisk til utvidelsen av Nato.
«Den mest skjebnesvangre feil i amerikansk politikk etter Den kalde krigen. Dette vil ødelegge utviklingen av demokrati i Russland og styrke nasjonalistiske, antivestlige og militaristiske krefter.»
Putin hadde allerede i 2008 i Bucuresti sagt helt klart ifra: Hit, men ikke lenger. Alle som kan lese et kart, forstår hvorfor. Russland ser på dette som en eksistensiell trussel, og med god grunn.
I dag har vi ingen diplomater av Kennans kaliber, ingen Kennedy eller Reagan til å vise forsiktighet og få i gang forhandlinger. Kjernefysisk krig er ingen opptatt av lenger.
Det er som om vi går i søvne inn i en verdenskrig. Det er som en analogi fra første verdenskrig, der historikere beskrev hvordan landene gikk i søvne inn i krigen; ingen visste eller forsto hva konsekvensene kom til å bli. Og det ser ut til å være noe lignende vi står overfor nå.
Den kinesiske vismannen Sun Tzu har sagt:
«Bygg en gyllen bro bak din motstander som han kan trekke seg tilbake på!»
Løsningen ligger i fred ved forhandlinger, men da må vi slutte å pøse inn våpen som vil ta livet av enda flere mennesker, og vi må få øynene opp for at også Russland har sikkerhetsbehov, og at Nato, verdens sterkeste militære organisasjon, kan bli oppfattet som truende av andre stater.
Da må USA og de som forteller Biden hva han skal si, innse at forhandlinger må gi Russland en «Gyllen bro» ut av situasjonen.
Om du presser en rotte opp i et hjørne, angriper den.
Denne rotta har 5000 atomstridsladninger.
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
