Løp ikke etter sentralbankene.

Vi er i en overgangstid. Verden står ved et veiskille. Endringene er omfattende, og de skjer raskt.

Etablerte handelsregimer gjennomgår store endringer. Regulatoriske forhold, rammebetingelser og skatteregimer som i flere tiår har ligget fast, kullkastes over natten. Apokalypsens fire ryttere rir ikke bare i Europa, men i alle fire verdenshjørner.

Mediekommentariatets spådommer spriker i alle retninger. Analytikerkorpset er transaksjonsorientert og ikke til å stole på.

Kunnskap om innenrikspolitiske forhold, geopolitikk og forhold som regulerer relasjonene mellom statene i internasjonal politikk, er nå minst like viktige for å kunne ta gode investeringsbeslutninger som kunnskap om rentebaner, pengepolitikk og råvaresykler som blir brutt opp av krig og nye allianser.

I en omskiftelig tid som den vi er inne i nå, er det viktigere å følge med på hva politikerne foretar seg fra dag til dag enn hva sentralbankene gjør i etterkant.

Sentralbankene ligger alltid etter på beslutningskurven. Deres jobb er å «rydde opp» etter politikerne. Sentralbankenes kvartalsrapporter kommer enda senere. Investorer som bare leser sentralbankenes rapporter, vil ligge sist i løypa. Det kan bli dyrt.

Hør ikke på det overflatiske kommentariatet i media. Stol ikke på transaksjonsdrevne analytikere. Løp ikke etter sentralbankene. Da kommer du for sent.

For det er igjen krig i Europa.

Vi begynner å bli vant til den, men krigen i Ukraina er total og av eksistensiell karakter. Få synes å være bekymret, men den eskalerer stadig. Full verdenskrig og bruk av kjernevåpen kan ikke utelukkes. Sorte svaner finnes. Vi har sett flere bare de siste 4–5 årene.

Midtøsten er ytterligere destabilisert av en serie av USA-ledede og mislykkede kriger som har bidratt til den største folkevandringen til Europa noensinne.

I øst truer Kina med å invadere Taiwan. En handelskonflikt mellom USA og Kina er under oppseiling. En fremtidig militær konfrontasjon i Sør-Kina-havet er langt fra usannsynlig. Det er samtidig bare et spørsmål om tid før Nord-Korea og Iran får kjernevåpen.

Stagflasjonsspøkelset truer i USA, samtidig som USAs dollarhegemoni utfordres av Kina, Russland, GCC-landene og Iran. Og noen tror at den dype splittelsen i amerikansk politikk vil føre til borgerkrig i USA.

Samtidig legger trusselen om nye pandemier fortsatt en demper på investeringsviljen over hele verden, selv om markedet har gått mye siden årsskiftet.

Diversifisering, risikospredning, likviditet, råvarer, gull og forsiktighet er det som gjelder nå. Bedre å være en god nummer to og la andre ta politisk risiko med vinglete politikere i turbulente tider, enn å ligge først i løypa.

Hva er det egentlig som har skjedd?

Det vi opplever nå, er et resultat av en villet og i stor grad feilslått politikk fra USAs og EUs side.

Krisen i de vestlige økonomier er først og fremst et resultat av at globaliseringspolitikken har flyttet industri, arbeidsplasser og verdikjeder fra OECD-landene til Kina og andre lavkostland.

Dette har styrket de nye lavkostøkonomiene og svekket USA og Vesten utenrikspolitisk, samt bidratt til et skifte i internasjonal politikk fra en relativt stabil USA-ledet og unipolar verdensorden til en mer ustabil multipolar verdensorden ute av likevekt.

Innenrikspolitisk har omfordelingseffektene som har fulgt i globaliseringens kjølvann, ført til uro og politisk instabilitet i omtrent alle land i hele OECD-området.

Det er et bredt folkelig opprør på gang. Det avvises av den etablerte politiske klasse og stemples av media som høyrepopulisme. Uansett betegnelse, kommer det til å fremtvinge politisk endring.

De som har tjent på globaliseringen, vegrer seg naturlig nok for å endre kurs. Men store deler av elektoratet, industriarbeiderklassen, den lavere delen av middelklassen, selvstendig næringsdrivende og folk i distriktene har måtte betale kostnadene for globaliseringen.

De har ikke sett reallønnsvekst på over 30 år. De ble også rammet hardest av covid-pandemien. Og nå rammes de igjen hardest av stigende matvare- og energipriser og allmenn inflasjon.

Ansatte i tjenesteproduksjon, i utdanningssektoren og i en stadig voksende offentlig sektor har imidlertid vært skjermet av sterke fagforeninger som har sikret lønnsvekst, oppsigelsesvern og gode helse- og pensjonsordninger.

De kunne bli hjemme med lønn under covid-pandemien. Mange vegret seg for å gå tilbake på jobb etter pandemien. Og de står bedre rustet til å møte den langvarige prisstigningen vi er inne i nå. De vil kreve, og antakelig få, solide lønnsoppgjør som kompensasjon for inflasjonen.

Samtidig har klimapolitikken og en nærings- og industripolitikk ledsaget av massive statlige subsidier til fordel for kostnadsineffektive «grønne» investeringer, medført akutt energikrise og bidratt til ytterligere prisstigning.

Masseinnvandringen fra Midtøsten og Afrika av innvandrere med liten eller ingen utdanning, har svekket produktiviteten og drevet opp de offentlige utgiftene.

Innvandringen legger stadig større press på velferdsstaten og fremtvinger ytterligere investeringer i helsesektoren, i veier, jernbane og annen offentlig infrastruktur. Det vil uvegerlig føre til fordelingskonflikter og mer sosial uro.

Selv Russlands invasjon av Ukraina må til en viss grad kunne sies å være selvforskyldt som følge av USA og Natos manglende vilje til å integrere Russland i det vestlige sikkerhetsfellesskapet i Europa, og ved Nato og EUs raske ekspansjon mot øst, inn i tidligere sovjetisk interessesfære.

Krigen i Ukraina og handelskrigen mot Russland bare forsterker de underliggende strukturelle utfordringene. De er i større grad forårsaket av en villet, men korttenkt og lite veloverveid politikk over mer enn tre desennier enn av forsynet og tilfeldigheter.

Om du ikke visste det fra før: Dagens politikere er kort og godt ikke til å stole på. Ikke hør på hva de sier. Se på hva de gjør. Forstå deres motiver. De setter gjerne egne interesser, vyer og ambisjoner foran nasjonale interesser.

Hva kan vi forvente fremover?

Dét er selvsagt titusendollarspørsmålet. Dersom den politiske klassen i USA, EU og Norge primært var opptatt av å ivareta nasjonale interesser, ville det vært relativt enkelt å svare på hva som må gjøres.

Da ville de reversere globaliseringsprosessen og gjenoppbygge egen industribase. De ville promotere frihandel med likesinnede demokratiske stater og regulere handelen med totalitære regimer som Kina og Russland og land som ikke er til å stole på.

De ville redusere importavhengigheten og bygge opp selvforsyningsgraden av viktige råvarer, sjeldne mineraler, medisiner, medisinsk utstyr, korn, fullgjødsel, mikrochips og andre strategisk viktige produkter.

De ville gjenoppbygge Forsvaret, etablere regionalt forsvarssamarbeid mellom likesinnede, som i Norden, og samtidig styrke de euro-atlantiske bånd og Nato.

Da ville de reversere «Energiewende», satse massivt på kjernekraft og legge planer om subsidiert og ødeleggende vindkraftutbygging tilbake i skuffen.

De ville stoppe strømmen av økonomiske velferdsinnvandrere, stramme inn reglene for statsborgerskap og følge opp asylinstituttets regler om repatriering.

De ville iverksette tiltak for å øke produktiviteten i offentlig sektor, først og fremst ved å redusere den kraftig og dernest sørge for at nyinvesteringer i nødvendig infrastruktur styres av samfunnsøkonomiske og ikke velgertaktiske vurderinger.

De ville trygget velferdsstaten ved å kreve at de som kan arbeide, må arbeide, samtidig som de få som ikke kan arbeide, samt de eldre, ble tatt bedre hånd om.

Problemet er at politikere ikke først og fremst er rasjonelle aktører på nasjonens vegne, men politiske aktører som opptrer på egne eller på spesifikke interessegruppers vegne, som f.eks. Senterpartiet, som har vist seg ikke å være noe annet enn en fagforening for bønder.

For eksempel er flere sentrale representanter på begge sider i den amerikanske Kongressen tungt investert i amerikanske selskap i Kina eller i kinesiske selskap i USA.

Noen sitter i ledelsen i amerikanske universitet og forskningsinstitusjoner som har gjort seg avhengig av kinesisk finansiering. De er slettes ikke interessert i å reversere globaliseringsprosessen og få sine investeringer ødelagt.

Det er heller ikke de mange som har investert tungt i vindmølleparker, batterifabrikker og grønn teknologi drevet fram av klimaskremsler, statlige subsidier og kommuner med dårlig økonomi i Norge. Det samme gjelder politikere både på høyre- og på venstresiden som sammen med de grønne partiene har investert sin politiske karriere i det grønne skiftet.

Dernest er utfordringen at det vil koste å flytte produksjonen tilbake til Vesten. Kostnadsnivået er høyere. Det vil drive inflasjonen ytterligere opp. Om vi unngår stagflasjon, kan vi være sikre på at det vil bli dyrtid og høye renter. Og inflasjonen kommer til å vare en stund.

Det vil også komme mottrekk fra den andre siden. Om vi ikke beveger oss over i en ren multipolar verdensorden med det første, ser vi klare trekk til en todeling av verden mye lik situasjonen mellom Øst og Vest under Den kalde krigen. Forskjellen er bare at den kalde krigen nå er blitt «varm» og at vi har den på vår egen dørterskel.

Motstanden mot kursendring er sterk både fra den politiske klasse, fra media, de store fondene og fra tunge investormiljø. Få gir frivillig fra seg sine investeringer og «grønne» subsidiesugerør i statskassen. Men endring vil bli drevet frem av globaliseringens tapere.

At dét kommer til å skje, er sikkert. Hvordan det kommer til å skje, er usikkert. Hvor raskt det kommer til å skje, er det vanskelig å si noe sikkert om. Tidsaksen for slike dyptgripende samfunnsmessige og globale endringsprosesser er alltid usikker. Men at det kommer til å skje, er altså sikkert.

Så følg med på bevegelsen i velgermassen og hva som skjer i gatene. Følg med på suppekøene i Berlin, ledighetstallene og overdosedødsfallene i rustbeltet i USA, veksten i antall moskéer i Frankrike, de stadig lengre behandlingskøene til NHS i UK, samt konkurstallene og den skjulte arbeidsledigheten i Norge, gjemt i en forvokst offentlig sektor og et stadig økende antall på trygd og sykelønn.

Energiewende slår rekyl

Til tross for at motstanden mot kursendring er stor, ser vi allerede politikk og utviklingstrekk som omsider tvinger seg frem, ikke fordi politikerne vil det, men av eksistensielle behov og rett og slett av ren og skjær nødvendighet.

Krigen setter ting på spissen, tvinger frem løsninger og setter fart på endringsprosesser.

«Energiewende» har, til de grønnes store frustrasjon, allerede måttet gjøre helt om marsj i Tyskland. Tradisjonelle energikilder som gass, olje, kull og kjernekraft er på full fart tilbake i store deler av EU.

Som alltid i krise og krig vil etterspørselen etter energi og strategiske råvarer øke. Krig er ikke bra for verdenshandelen og vekstprognosene, men det er bra for en råvareproduserende økonomi som den norske.

Tyskland har allerede i stor grad klart å gjøre seg uavhengig av direkteimport av russisk gass ved at pumpene nå går for fullt i Nordsjøen og gjennom import av LNG med skip fra USA. Tyskland starter til og med opp igjen gamle kullkraftverk.

Norge produserer det remmer og tøy kan holde og legger til rette for økt leteaktivitet, ikke fordi det er det eneste fornuftige for en petroleumsøkonomi som den norske, men først og fremst fordi Tyskland og EU vil det.

At regjeringen holder fast ved elektrifiseringen av sokkelen samt den sterkt subsidierte vindmølle- og hydrogensatsingen, er heller ikke fordi det er i Norges interesse, men fordi Tyskland og EU vil det.

At Støre-regjeringen aksepterte at EU innførte et konkurranse- og handelsvridende importkartell som satte en maksimumspris på import av gass fra Norge, fullstendig i strid med EØS-avtalen og indre marked-prinsippet om fri bevegelse av varer, var heller ikke i Norges interesse, men ble akseptert uten å kny fordi Tyskland og EU vil det.

Men om Støre-regjeringen, eller Solberg-regjeringen når den kommer til makten igjen senest i 2025, kommer til å gjøre en 180-grader i energipolitikken i Norge, slik som Tyskland gjør for sin egen del, er en usikkerhet mange som har investert i det grønne skiftet i Norge må leve med en stund.

Det globale energimarkedet er i endring. Handelen med olje og gass skifter retning. USA er tilnærmet selvforsynt. Det er ikke Kina, som har et umettelig behov for petroleum. Russland selger nå oljen med rabatt til Kina og gassen til India og til flere av de alliansefrie landene.

GCC-landene har nok dollar og handler nå i stigende grad med Kina i en yuan som kineserne nylig gjorde konvertibel til gull. Amerikanerne avviklet gullstandarden i 1971. Penger er penger, og gull er gull og sikrere enn dollar. Mye tyder på at petrodollaren kan være i ferd med å bli, i alle fall delvis, erstattet med petroyuan.

Det vil få konsekvenser for dollarens stilling og likviditeten i det amerikanske obligasjonsmarkedet. Og det vil få konsekvenser for en råvare- og petroleumsavhengig økonomi som den norske. Det vil ikke skje over natten, men et tiårs perspektiv synes ikke urealistisk.

Samtidig er kjernekraften nå på full fart tilbake. Til tross for innbitt motstand fra «de grønne» er det et faktum at kjernekraft er mer miljøvennlig, sikrere og billigere enn de fleste andre energikilder. Fornuftens tyngdekraft er omsider i ferd med å trenge igjennom på dette området, om ikke enda i Norge, så i alle fall i flere andre land.

Finland har allerede startet opp et nytt kjernekraftverk. Sverige skal bygge nye kjernekraftverk. Frankrike, som er verdens nest største produsent av kjernekraft, etter USA, bygger nå nye kjernekraftverk. Kina bygger en rekke nye kjernekraftverk og vil bli verdens største produsent av kjernekraft i løpet av dette tiåret. Også Russland, India, Egypt, Ungarn og flere andre land planlegger nye kjernekraftverk.

Investeringsmulighetene fremover vil ligge i våpenindustrien, i olje og gass og petroleumsrelatert virksomhet, kjernekraft, medisiner og farmasøytisk industri, sjeldne metaller, halvledere og andre strategisk viktige produkter, gull og edle metaller samt råvarer.

Det er bare å ta inn over seg at inflasjonen kommer til å bli langvarig. Den er ikke over i løpet av året.

Globalt gjelder det å følge med på eskaleringen av krigen i Ukraina, vekstratene i Kina og om USA er i stand til å ta et oppgjør med globaliseringspolitikken, opprettholde innovasjonstakten og beskytte egen IP og gjenoppbygge egen industribase.

I Norge er det et spørsmål om hvorvidt Jonas og Erna er i stand til å ta et oppgjør med EU, en forvokst offentlig sektor og en destruktiv skattepolitikk før de private investorene som har hatt suksess og har bygd seg opp formuer, har rømt landet og vi blir sittende igjen med en ren statsstyrt økonomi som i Nord-Korea.

Øystein Steiro, Sr.

Vaktmester

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» her!  Du kan også kjøpe den som e-bok her.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!