Ayesha Wolasmal. Foto: Berit Roald / NTB.
Afghanske kvinner må få utdannelse i Norge, sa Ayesha Wolasmal til NRK Dagsnytt 18 mandag. Wolasmal er søster av Yama Wolasmal i NRK, og har jobbet i Taliban-kontrollerte områder i flere år, blant annet for Bill og Melinda Gates-stiftelsen.
– Norge må vurdere å utstede studentvisum og stipendier til afghanske kvinner, slik at de kan få tilgang til høyere utdanning, sa Ayesha Wolasmal til NRK 23. januar.
Taliban innførte forbud for kvinner ved universitetene. Wolasmal mener utdanning er en menneskerett, og tydeligvis at Norge må ta på seg det ansvaret. Hun viste til at Tyskland har satt av millioner av euro til utdanning for afghanske kvinner. Riktignok til prosjekter i naboland, som hun litt misfornøyd føyde til.
For Wolasmal vil ikke at Norge skal bekoste prosjekter i nærområdene. Hun vil at Afghanistans kvinner må få komme til Norge og få spandert opphold og utdanning her. Noe som i praksis betyr at de blir værende, for siden vanligvis å hente ektefelle fra hjemlandet, som asylhistorien så langt har vist.
Yama Wolasmal. Foto: Marit Hommedal / NTB.
Ferie i landet de flyktet fra
Søsknene Ayesha og Yama Wolasmal har begge fluktbakgrunn. Den eneste grunnen til at de er i Norge, er at de angivelig ble forfulgt på livet i fedrelandet Afghanistan. Likevel legges det ikke skjul på at familien har feriert i landet de flyktet fra i årevis. Som Bistandsaktuelt skrev i august 2021:
«Ayesha Wolasmal er født og oppvokst i Norge, men sommerferiene ble ofte tilbrakt i morens hjemprovins Kandahar, i den afghanske hovedstaden eller i Jalalabad, der faren kom fra. Hun har opp gjennom årenes løp hatt lengre opphold i Afghanistan, blant annet som vernepliktig i det norske forsvaret og i engasjement for den norske ambassaden i Kabul.»
Og som Hanne Skartveit i VG skrev nå 21. januar:
«Familien til Ayesha Wolasmal kom til Norge i 1986, som flyktninger fra Afghanistan. Ayesha ble født året etter, og vokste opp på Grünerløkka, i en søskenflokk på ti. Etter barndommens feriereiser til foreldrenes hjemland kjenner hun samfunnet og kulturen der godt.
I de siste 15 årene har hun tilbrakt store deler av livet sitt i Afghanistan. Som norsk soldat, som diplomat og som hjelpearbeider. Wolasmal er antagelig den nordmannen som har tettest kontakt med Taliban akkurat nå.»
Verken Bistandsaktuelt eller VG stiller spørsmål ved at slike som fikk asyl i Norge og alle levekostnader dekket, fikk det fordi det liksom var livsfarlig for dem i Afghanistan, og at det derfor er pussig at de likevel trygt kunne oppholde seg der. Og at det attpåtil er så trygt nå at hun fortsatt kan drive hjelpearbeid i et land styrt av Taliban?
Kanskje attpåtil litt spørsmål om det at en person som er så nært knyttet til sitt fedreland at hun «de siste 15 årene har tilbrakt store deler av livet sitt i Afghanistan», det vil si landet hun angivelig flyktet fra, har vært valgt til å representere Norge som norsk diplomat?
Søsken på skjermen
Og kanskje litt spørsmål om habilitet når en profilert NRK-ansatt sørger for å få sin egen søster på skjermen for å agitere for befolkningen i deres felles fedreland? Yama Wolasmal skryter selv av det på Facebook den 23. januar:
«Spesiell dag på jobb i kveld. Jeg var BAK kamera under Dagsnytt 18. Her er årsaken. Min flinke lillesøster, Ayesha WB (som jobber som hjelpearbeider i Afghanistan og er på familiebesøk hos oss i Beirut), var gjest i sendingen. Da trår jeg med glede til som tekniker.»
Ayesha Wolasmal har neppe noe å frykte i fedrelandet, verken før eller nå, ettersom hun ifølge Bistandsaktuelt allerede hadde jobbet i Taliban-kontrollert område i to og et halvt år da Taliban overtok kontrollen i landet i august 2021. Ifølge NRK og broren jobber hun fortsatt i Afghanistan. I 2021 var det ikke talibanerne hun var redd for, men at «det internasjonale samfunnet skulle svikte afghanerne», som hun sa til Bistandsaktuelt.
Jobb for Bill & Melinda Gates Foundation
Taliban har etter maktovertagelsen forsikret at alle utlendinger i landet er trygge, og at kvinner skal bli behandlet rettferdig – riktignok innenfor rammene av islamsk lov. Wolasmal forteller at helseministeren i avtroppende president Ashraf Ghanis regjering, som hun selv har hatt tett dialog med gjennom sin jobb for Bill & Melinda Gates Foundation, fortsetter i administrasjonen til Taliban, skrev Bistandsaktuelt.
Deretter påsto hun i avisartikler at Norge hadde sviktet Afghanistan. Det betyr tydeligvis ingenting for Wolasmal at Norge ofret minst ti norske liv og 20 milliarder kroner i forsøket på å hjelpe afghanerne.
«Samtidig som tusenvis av afghanere desperat leter etter et nytt hjem, leter politikerne våre allerede etter unnskyldninger for ikke å hjelpe dem som måtte greie å komme seg helt hit. Mange av politikerne som nå frykter en flyktningekrise på egen jord, er de samme politikerne som har bidratt til katastrofen i første omgang. Nå plikter de å bidra til å lette på noe av lidelsen.»
Også storebror Yama har i flere omganger uttrykt stor sympati for muslimske migranter, og noe mindre for norske skattebetalere.
Snakket kebabnorsk
«Får vondt av flyktningene. Nyhetsankeret syns det er trist å tenke tilbake på hvor godt han og hans familie ble tatt imot den gangen på 80-tallet, og at de kanskje ikke ville blitt mottatt i dag», sa Wolasmal til TV 2 i 2016. Da han også fortalte hvordan han fikk hjelp til å slutte å snakke kebabnorsk, og viste bilder av hva han kalte sin «ekstra store kjernefamilie», med 18–20 personer.
Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, synes for øvrig forslaget om å hente afghanske kvinner til Norge for gratis utdanning, var meget godt.
«Ingen kan hjelpe alle. Men alle kan hjelpe noen. Det er lett å føle avmakt og fortvilelse i møte med afghanske kvinners skjebne», skrev Skartveit i innlegget «Få kvinnene hit!».
Hva med skjebnen til småbarnsmoren som nylig ble gjengvoldtatt av fire afghanere i Vesterålen før jul, eller skjebnen til 92-årige «Emma», som ble voldtatt av en afghaner i sin egen seng ved sykehjemmet i Alta? Er det lov å føle avmakt og fortvilelse over asylinnvandringens bivirkninger? Kanskje enda føle behov for å påpeke at vi kan hjelpe mange flere ved å bidra i nærområder, og da uten bivirkninger for nordmenns liv og helse. For selv om dette forslaget går på å hente kvinner, så vet vi av erfaring at de fleste, bortimot alle, muslimske kvinner vil gifte seg med sine egne. Ikke drar de hjem igjen heller. Bortsett fra å feriere eller jobbe i landet de «flyktet» fra.
Hva om søsknene Wolasmal, hvis det er så at de er norske borgere, og er blitt gitt så mange privilegier av Norge, også bryr seg om Norge og nordmenn? For eksempel de mange eldre som ikke får den omsorg de har krav på, eller de mange som fryser og kanskje sulter. Eller er dét for mye forlangt?
Kjøp billetter til Document-møtet i Oslo den 26. januar her.
