Året var 1938 da svensk radio sendte reportasjeserien «Med Ludvig Nordström på husesyn», der forfatteren og journalisten Ludvig «Lubbe» Nordström reiste landet rundt for å dokumentere manglene i svenskenes levekår. Den oppsiktsvekkende serien har blitt kalt Sveriges radios første samfunnsreportasje og ble også utgitt som bok med tittelen «Lort-Sverige».
Lubbe Nordströms reportasjereise anses å være en medvirkende årsak til den dramatiske forbedringen i svenskenes bosituasjon. Kalde og fuktige boliger, ekstrem trangboddhet, veggedyr og offentlige uthus ble snart en saga blott. Boken «Lort-Sverige» ble en del av den svenske journalistikkens historie, og enhver journalistutdanning med respekt for seg selv har boka på leselisten. Den underforståtte hensikten har vært klar: Det fattige, skitne, primitive Sverige er borte for alltid.
Inntil nå. For nå har det skjedd noe. Å leve utdatert, uten strøm og innlagt vann, har blitt et ideal – for journalistene.
Da strømmangelen ble et faktum, valgte nemlig det svenske journalistkorpset – sin vane tro – å stille seg på politikernes side, mot folket. Resultatet ser vi nå på daglig basis: Hyllester til det gamle bondesamfunnets levesett er det nye korrekte. I stedet for å stille spørsmål ved hvorfor det moderne samfunnet demonteres, og kreve ansvar fra politikerne for at svenskene får sin økonomi ødelagt av skyhøye strømregninger og i tillegg risikere strømrasjonering, vier journalistene seg til å normalisere og idealisere en tilværelse uten moderne bekvemmeligheter. Nå skal svenskene oppfordres til å «stille om» for å «redde klimaet» og solidarisk kutte ned (og gjerne nullstille) strømforbruket.
Så vi får lese om at det er fullt mulig å leve uten strøm, varme og vann – og hvordan livskvaliteten og familiesamholdet faktisk blir bedre for dem som gir opp ting som de fleste av oss tar for gitt.
Mediene leverer en ramse av innbilte forbilder: Hva med å leve som Johan, som lever uten både kjøleskap og komfyr og overlever på melkesyre-grønnsaker for 25 kroner dagen? Eller som ekteparet Karl og Erika, som bor i et hus fra 1800-tallet i skogen og vurderer det som «luksuriøst» å leve uten dusj, toalett, varmt vann og vaskemaskin – og hvem lager all maten på vedovnen deres? Eller som høygravide Anna, som bor med familien sin i en håndbygget hytte uten vann og strøm «for å sette et så lite klimaavtrykk som mulig», en tilværelse hun beskriver som «storslått».
Eller som familien Ytterbrink-Nordenskiöld, som fra hagen rundt sin multimillionvilla i et fasjonabelt område i Stockholm snakker om hvordan de sulter seg selv for klimaets skyld? Selv de to små barna er veganere (de velger å ikke skaffe seg flere barn på grunn av barnas klimapåvirkning), de gir opp kjæledyr og bursdagsgaver og engasjerer seg i Extinction Rebellion. Varmen i huset er så lav at det ble «nesten uutholdelig kaldt» i løpet av vinteren. De teller alt i karbondioksidutslipp og har kjøpt seg inn i en vindturbin takket være høye psykolog- og legelønninger. Eller som Gunhild, som har levd uten strøm i 46 år og hvis hverdag beskrives slik av Aftonbladet:
«Förmiddagens krispiga oktoberkyla byts mot behaglig värme inne i Gunhilds ombonade kök. I den gamla rödmålade gården utanför småländska Åseda har hon levt med man och barn, haft djur, brukat mark och odlat egen mat. [—] Självförsörjningen har gett henne frihet och ekonomisk möjlighet att ägna sig åt sitt kall – att måla, skapa offentliga konstverk och skriva. [—]
Vedeldning ger värme och stearinljus och fotogenlampor lyser upp rummen på kvällarna. Duschar gör Gunhild med hjälp av fyllda hinkar och ett stort kar på köksgolvet. Vatten, som smakar friskt och gott, hämtas i en åtta meter djup borrad brunn ute på gården.»
Koselig, ikke sant? Det er slik man begynner å lure på om ikke Lubbe Nordström gjorde svenskene en bjørnetjeneste med «Lort-Sverige» – hvordan kan noen ønske seg sentralvarme, elektrisk komfyr og varmt vann på badet? Tenk for en koselig og herlig skitten tilværelse svenskene gikk glipp av!
En annen ting journalister har endret syn på 180 grader de siste månedene, er holdningen til hygiene. Etter to år med å ha blitt fortalt hvor viktig det er å hele tiden vaske hendene, blir vi nå bedt om ikke å vaske oss selv, klærne eller hjemmene våre mer enn høyst nødvendig. Spørsmålet er om ikke bunnen ble nådd tidligere denne uken, da svenske kvinner fikk «årets miljøappell»: å lufte trusa i stedet for å vaske den ..?
Det mest fascinerende med disse tipsene og reportasjene er ikke at de er så politisk korrekte og ute av kontakt med virkeligheten, men at journalistene ikke ser ut til å innse hvor provoserende tekstene faktisk er for den vanlige borger.
Ja da, det kan være fint å leve primitivt når man velger det selv, kanskje noen uker på hytta, men flertallet av dem som bor i et land med et av verdens høyeste skattetrykk, forventer å ha varme på elementene, vann i krana og strøm i stikkontaktene. Vi har også vokst opp med historiene om hvordan våre slektninger bodde for ikke så mange år siden – i hjem der vannet frøs i vannbøtta om natten, hvor man måtte spise hvis det var mat og hvor den eneste måten å komme noen vei, var å gå.
Sånn var det i Lort-Sverige, det er noen få som har valgt å leve slik også i dag, og selvfølgelig skal de få lov til å leve sånn om de vil. Men knapphetssamfunnet skal ikke idealiseres, og det store flertallet, som ikke ønsker å leve som besteforeldrene, skal ikke tvinges til det. Lort-Sverige skal ikke hentes tilbake.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!
